Juleønske: Et helsevesen med plass til alle slags nisser

Fjøsnisser og andre nisser. Nå, som julen snart ringes inn vil jeg, som så mange andre, oppfordre til refleksjon. Den trauste, folkesky, litt sjuskete men hjelpsomme fjøsnissen har for lengst gitt tapt for Coca Colas selvsikre, litt brautende og velkledde «Santa Claus». På samme vis er mitt inntrykk er at «enhver er sin egen lykkes smed» og en mulig lett fornorsket versjon av den amerikanske drømmen er i ferd med å fortrenge verdier som forståelse, empati og solidaritet. Dette gjelder i politikk og samfunnsdebatt, men også for leger - både i kontakt med pasienter og i kontakt med kolleger.

Som mennesker har vi en naturlig tendens til å generalisere, og til å se og vurdere fenomener ut fra vårt eget ståsted. Dette er en nødvendig egenskap, som hjelper oss med å tolke situasjoner og ta beslutninger basert på eksisterende kunnskap og tidligere erfaringer. For mange av oss ser imidlertid vår egen virkelighet ut til å ha blitt den eneste virkeligheten vi forholder oss til. Vi tar oss i stadig mindre grad tid til å tenke over at andres bakgrunn og hverdag er annerledes enn vår, og annerledes enn den fremstår på oveflaten. Det er farlig.

Facebookperfeksjonisme. Etter hvert som levestandarden i Norge har økt, har sosiale media bidratt til å forsterke bildet av vellykkethet. Facebookdepresjon har blitt et begrep etter hvert som individets naturlige hang til å sammenligne seg med andre har ført til forventninger som ikke kan innfris. Når kravet til tilsynelatende perfeksjonisme er så stort, blir terskelen for å eksponere egne utilstrekkeligheter enda større. Problemer og vanskeligheter blir fremmedord som låses inne i et hemmelig rom. 

Som fastleger er vi kanskje blant de få privilegerte som enda, til en viss grad, får ta del i det som rører seg bak Facebook. Det som skjules for andre blir med nølende og skjelvende stemme presentert for oss når begeret renner over. Den perfekt sminkede karrieremammaen har en ektefelle som slår når han drikker. Den tøffe og veltrente forretningsmannen har finansiert sin livsstil på kreditt, men kone og barn vet ingenting. Den unge, pene og skoleflinke jenta sliter med kraftige angstanfall etter misbruk i barnealder. Gjennom disse møtene lærer vi noe verdifullt - at en vanskelig bakgrunn og hverdag gjerne skjules bak uforklarlige reaksjoner og et irrasjonelt handlingsmønster. 

Å tenke at en kollega kan ha store vanskeligheter er nok enda mer utfordrende, og mye tyder på at vi ikke har overført kunnskap fra disse møtene med pasienter til vår relasjon med kolleger: Gjennom et år med arbeid for fastlegeordningen har innboksen min bugnet av historier om fastleger på randen - de fleste forsøker som folk flest å takle det alene.

Livslykke. Parallelt med finpussede facebookstatuser vokser også folketroen på at alle kan lykkes dersom man bare jobber hardt for det. Generasjon prestasjon er oppvokst og oppfostret på denne ideen. Toleransen for, forståelsen og solidariteten med dem som anses å ikke ha lyktes i livet ser ut til å ha falt tilsvarende. Enkelte beskylder sine kolleger for å slite i yrket fordi de har tatt ukloke valg, eller ikke er flinke nok. Den unge pasienten, moren på sosialstønad, havnet der fordi hun er lat. 

Men hardt arbeid er ikke synonymt med å lykkes, den vanskelige entiteten "flaks" spiller også en rolle som vi ser ut til å ha glemt. Dessverre er ikke "uflaks" en godkjent årsak til problemer i 2018, og det moderne individet ser ut til å ha utilstrekkelige verktøy for å takle slikt, selv i mindre doser. Vi reagerer med kroppslige symptomer og utbrenthet. 

Fastlegen får historiene om dem som har jobbet hardt, men som har vært uheldige: Han som mistet jobben i moden alder og ikke fikk ny, hun som ble skilt og sto alene med et alvorlig sykt barn. De som gikk konkurs etter å ha satset alt, på grunn av uforutsette endringer i markedet. Når katastrofen har skjedd og når bekymringene er mange da stabler vanskene seg ofte opp. En ond sirkel får utfolde seg når bekymringer og ressursmangel, i tråd med teorien om "knapphetsfella" fører til enda flere suboptimale veivalg. De som mener at økonomiske vansker skyldes dårlige beslutninger får på mange vis bekreftet sine antagelser.

Felles for dem jeg har beskrevet her er skam, og en trang til å skjule situasjonen for omverdenen. Vi har alle et ansvar for å plukke ned denne skamfølelsen. Den vokser godt på vår tendens til å tro og uttrykke at hardt arbeid og kloke valg kan skjerme individet for alle nedturer. Den fryder seg når vi, basert på vår egen situasjon i nuet, tror at vi kan styre vår egen hverdag og virkelighet.

Oppfordringen. Hva ønsker jeg så å si med dette? Det viktigste er noen oppfordringer til ettertanke, som lege og som medmenneske. Det kan være du som søker forståelse neste gang.

- Ta det opp med kolleger når ting er vanskelige. I disse tider trenger vi å vise hverandre at det er greit å være uperfekt, og signalisere behov for hjelp og støtte. Kanskje kan refleksjon over at livet kan være vanskelig, også for legen, til og med deles med pasienter?

- Ta et sekund og tenk over at du ikke vet alt om din pasient eller legekollegas situasjon, når du irriterer deg over kommunikasjon eller samhandlingsproblemer. Det kan være at pasienten har en historie du ikke kjenner, at din kollega er (minst) like skviset som du, at hun har mistolket situasjonen eller (!)- at din kollega faktisk har presentert den beste løsningen.

- Anerkjenn flaks og uflaks. Kanskje har du kjent på det selv, ganske sikkert kjenner du noen som har opplevd det: Uflaks og uforutsette hendelser kan snu livet og økonomien på hodet, uavhengig av hvor flink man ellers har vært. 

- Unngå å rangere individer basert på ytre kjennetegn, sykdom og sosial stand - bevisst eller ubevisst. Hele historien bak har du sjelden. Møt kollegaen, diabetespasienten, kreftpasienten og ruspasienten uten fordommer og med respekt.

- Ta deg tid i julen til å reflektere over hvordan du kan bidra til respektfull behandling av pasienter, til god tone mellom kolleger, og kanskje til og med noen grandiose tanker om hvordan du kan arbeide for et inkluderende, likeverdig helsevesen med plass til alle- både kolleger og pasienter. 

Jeg skal gjøre det samme.

GOD JUL (med hjerterom både for fjøsnisser og andre nisser)!