Fast forward: Høies primærhelsetjeneste anno 2025

Man skal ikke se seg tilbake sies det, for man kan ikke endre fortiden. Nå, 5 år etter at fastlegeordningen raknet fullstendig håper jeg likevel at du av og til ser deg tilbake, Høie. Jeg håper at dere som satt med makten for kun få år siden ser dere selv i speilet og kan forsvare det jeg ikke kan forstå.

Drømmejobben
Jeg så meg dessverre nødt til å si farvel til fastlegejobben for et år siden, i 2024. Å være fastlege for unike mennesker, og få følge hele familier gjennom tykt og tynt samtidig som jeg kunne drive min lille bedrift sammen med gode kollegaer på hensiktsmessig vis var på mange måter drømmejobben. Det føltes meningsfylt og nyttig. «Gullet» i ordningen, det at jeg hadde ansvaret for en liste med navn som var mine, gjorde at jeg strakk meg langt fordi jeg visste hvem jeg gjorde det for. Pasientene satte pris på at jeg koordinerte helsetjenestene og sørget for kontinuitet i et stadig mer fragmentert helsevesen- de ville nok satt pris på om jeg fortsatte å gjøre det. Men oppgavemengden vokste som en rullende snøball, og ingen ressurser fulgte med.

Du svarte med utredninger, og et team som skulle følge opp pasientene mine. Andre yrkesgrupper ble satt til å forvalte bestemte oppgaver. Jeg ble på tross av dette sittende med det endelige ansvaret - for det er jeg som lege som er utdannet til å diagnostisere og beslutte, og dette er et helt eget felt. Få problemstillinger er ukompliserte og etter boken, og nesten hver konsultasjon hos den svært kompetente sykepleieren endte likevel med at saken måtte diskuteres med meg. Jeg måtte ta beslutninger basert på sykepleierens historie, uten å ha sett pasienten selv. Dette skjedde nok enkelte ganger før også, på telefon på legevakt for eksempel. Allerede da opplevde jeg det som uforsvarlig, og utilfredsstillende. Uten å vite om historien stemmer, og om alle viktige elementer er nevnt er det jeg som får plantet ansvaret på meg. Den økende graden av slike tilfeller kunne jeg ikke leve med eller stå inne for.

Fragmenteringen
Pasientene som faktisk fikk time hos meg, etter mange runder hos sykepleier, kjente meg knapt fra før og hadde vært 3 ganger hos andre aktører før de endelig slapp til hos legen. Min tid satt av til direkte pasientkontakt var etterhvert blitt minimal, fordi jeg måtte ta meg av papirene og spørsmålene fra andre først. Fragmenteringen var kommet helt inn på fastlegekontoret. Manglende kjennskap til den enkelte gjorde det tiltagende vanskelig å behandle pasientene. 

Til sammenligning: Tenk deg at du slutter å besøke og ringe til de gamle foreldrene dine og overlater det til din svigerinne. Hun skal avlaste deg. Du får ikke lenger de korte samtalene og de ujevne treffene, det er svigerinnen som tar turen når de ber om det og er syke. Svigerinnen har de beste intensjoner, men kjenner jo ikke foreldrene dine slik du selv gjør.

Etter hvert begynner du å tvile på om du egentlig kjenner dem, alderen gjør jo sitt til at deres funksjonsevne endres. De vanskeligste beslutningene skal du fremdeles ta, det er jo du som er deres nærmeste, men de koster deg mye mer nå - en følelse av avstand har sneket seg inn. Når du begynner å tvile, da sikrer du deg. Du sender dem til en ekstra sjekk eller to, kanskje utsetter du noen beslutninger, ser gjennom fingrene med noe du bare ikke orker å ta stilling til. Du unngår å si din mening for å ikke fornærme, blir litt ekstra snill eller buser ut på en mindre fininnstilt måte enn før. Ikke minst overføres din usikkerhet til både din svigerinne og til foreldrene dine selv. Deres usikkerhet smitter igjen over på deg. Samtalen blir mindre dyptgående. Du vet at du burde vært der for dem, men tiden strekker ikke til.  

Konsekvensene
Dagene på legekontoret ble travlere, jeg ble mindre kjent med pasientene, og brukte stadig mer tid på administrasjon, møter og rådgivning av de som skulle avlaste meg. Du kalte det samtidig en lønnskamp, benyttet deg av billig retorikk og unngikk å satse på en i bunn og grunn velfungerende fastlegeordning. Myndighetenes håndtering av situasjonen bidro slik til synkende motivasjon på tross min sterke kjærlighet til faget og pasientene. Jeg jobbet 56 timer i snitt i uken i 2018, og arbeidstiden var allerede da for lengst uforenlig med et familieliv. Kravene økte fortløpende uten at bevilgningene fulgte med. Den enorme arbeidsmengden gjorde at jeg måtte redusere på antall pasienter for å kunne drive forsvarlig behandling. For å kompensere for økte kostnader så jeg meg nødt til å spare stadig mer inn på utstyr, sekretærer og IT-systemer. Pasientene fikk et stadig dårligere tilbud, og tilgjengeligheten sank mens arbeidet føltes tiltagende tyngende og avtagende forsvarlig.

Imens, i tråd med dine ønsker, så jeg private alternativer poppe opp, til glede for dem som hadde råd og ressurser. De tok seg av de «enkle» problemstillingene og skygget unna de multimorbide, de psykisk syke, rusproblematikk og de komplekse pasientene. De nye helsesentrene lokaliserte seg ikke i nærheten av de eldre og kronisk syke, men der de friskeste pasientene bodde. De tilbød tidvis behandlinger med maksimalt potensiale for inntjening og ikke sjelden med marginal effekt eller betydelig risiko for komplikasjoner.  I mitt stille sinn tenkte jeg- dette kunne myndighetene ha forutsett- i Sverige tydet mye allerede for flere år siden på at privatiseringen hadde resultert i nettopp dette[1]. Men de ville ikke se, og de ville ikke satse. Norge torde ikke å være annerledes, torde ikke å være bedre?

For min families skyld, og for at jeg skulle overleve uten å stadig frykte betydelige feil i mengden av oppgaver, måtte jeg slutte som fastlege. Jeg fant meg en annen jobb. Lønnen er god, arbeidstiden regulert, ansvaret mindre- men arbeidet er langt fra like meningsfylt. Det tror jeg ingen jobb kan være.
Det vi tapte
Nå, fem år senere, etter at vi begge har gått videre håper jeg du tenker på dem jeg nevner nå, jeg tenker på dem ofte:

Kåre, som ikke bare hadde magesmerter, men tilbakefall av kreft, men som ble henvist for sent fordi drop-in legen han var innom ikke kjente til forhistorien hans.

Jenny, der barnevernet ikke ble varslet, kanskje fordi det ikke fantes en fastlege som kjente familien og plukket opp signalene.

Marie, som ikke torde fortelle om overgrepene fordi hun ikke kjente legen sin som tidligere, men traff en annen fra gang til gang.

Kommunen i utkant-Norge som ikke er attraktiv nok til at private aktører kan etablere seg, og som fortsatt bruker millioner på vikar-stafett. Dermed har de ikke har råd til å ruste opp sykehjemmet og barneskolen.

Knut som kom til meg ofte, med depresjonssymptomer. Jeg kjente ham godt, og med faste timer klarte jeg vanligvis å plukke opp symptomene og behandle ham før han ble dypt deprimert og fikk selvmordstanker. Han har ikke råd til de private alternativene.

Birger, som hadde prostatakreft med spredning, som hadde kjent fastlegen sin i mange år og som følte seg tryggere på den siste tiden fordi de hadde pratet sammen i årevis og at han visste fastlegen ville sørge for at han hadde det greit og fikk bli hjemme så lenge som mulig.

Det var disse pasientene; alle typer mennesker, men aller mest gjennomsnittsnordmannen - som var fastlegens oppgave.

Men det er naturligvis dem som ikke bor i utkantstrøk, som ikke er arbeidsledige eller langtidssyke, de som ikke har dårlig økonomi, som er taleføre og skriveføre som styrer landet. Har politikerne glemt at det faktisk er de færreste som tilhører denne gruppen, at de selv ikke er gjennomsnittsnordmannen?

Unnskyld, velferds-Norge
Kanskje tenker du også på andre konsekvenser av at fastlegeordningen havarerte; overdiagnostikken som følge av markedskrefter, den negative effekten på folkehelsen, den manglende kontinuiteten, den økende arbeidsmengden i andrelinjen og de økende kostnadene i et tiltagende spesialisert og fragmentert helsevesen?  Jeg gjør i alle fall det.

Unnskyld, velferds-Norge, nå må jeg avslutte, for det sitter en direktør med forkjølelse på venterommet. Han betaler godt, og kan ikke vente- må vite.