Fail early, fail often!

Gis det rom nok for å feile i eHelse-Norge?

I IT-mekkaet Silicon Valley i California er det et mantra som gjerne går igjen for bedrifter som ønsker å gjøre det stort: Fail early, fail often. Eller bare Fail forward. Å feile er det som gir fremskritt. Å feile må til for å få suksess. Nå er dette en sannhet med modifikasjoner, og magasinet Forbes kaller det en hype og påpeker at de fleste start-ups heller tar snarveier enn å faktisk feile for ikke å miste investorer. Likevel maner dette mantraet noe viktig – nemlig at ikke alle ideer kan eller bør realiseres. Testing og utprøving er avgjørende for at man skal finne fram til den mest praktiske og salgbare løsningen.

Flere har talt for at Norge må bli et foregangsland innen eHelse og helseteknologi. Gis det rom nok for å feile i ehelse-Norge? Og hvordan benytter vi oss av lokale krefter og ideer i arbeidet for å være et skritt foran andre? Svaret er heller nedslående.

To illustrerende eksempler

La oss se for oss et sykehus i en av regionene.

En ung sykepleier som jobber klinisk, men har IT-bakgrunn har en ide til en forbedring av det elektroniske journalsystemet. Avdelingslederen har troen på prosjektet fordi det løser et reelt behov sykehuset har, og forslaget blir sendt til grupper, råd og utvalg – først lokalt, så regionalt. På det regionale nivået blir forslaget avvist fordi det kommer i konflikt med den regionale standarden for pasientjournal. Behovet dette spesielle sykehuset har er ikke like stort hos andre sykehus i regionen. Prosjektet blir dermed skrinlagt.

En ung lege på en annen avdeling har en ide til en applikasjon som effektiviserer pasientstrømmen der hun jobber. Ved hjelp av offentlige innovasjonsmidler utvikles en enkel app – som viser seg å fungere strålende. Sykehuset ønsker å få satt den i drift og tar kontakt oppover i regionen. Der blir det bråstopp. Forvaltning og sikker drift, regionale kliniske prosjekter og regionale forskningsprosjekt må prioriteres først. Det som kan være en god og gjennomarbeidet idé, blir satt i en ventekø som i praksis er en endestasjon.

Disse eksemplene hører jeg ulike versjoner av fra både klinikere og start-up-miljøer. Det de illustrerer er at det ikke fins noe godt mottaksapparat i norske regioner for å ta imot gode ideer fra gulvet. De prosjektene som realiseres kommer fra helseregionen og har ofte sine røtter i en rapport fra et konsulentselskap. Klinikerne, de som kjenner på utfordringene daglig, eller de som bare har en god ide, blir ikke hørt når de foreslår løsninger. 

Hvorfor har det blitt slik?

I alle helseregionene er mantraet for IKT-drift «standardisering» og «konsolidering». Alt skal være likt, og det skal helst være samme database. Mange av systemene vi har i drift i dag, støtter ikke lokale variasjoner. De systemene som derimot gjør det, har ingen variasjon mellom sykehus fordi man ikke ønsker - det er en tro på at man vet best på toppen hvordan systemet bør fungere for de på bunnen.

I Danmark har de forsøkt å sette i drift et stort men fleksibelt journalsystem, Sundhedsplattformen. Leger som Legeforeningen har snakket med, får dessverre ikke gjennomslag for forslag til endringer, f.eks. å legge inn automatiserte prosedyrer og prosesstøtte som de selv har utviklet, selv om systemet støtter avdelingsvise versjoner. De blir påtvunget å fylle ut elektroniske prosedyreskjemaer med unødvendige data som ikke er relevant for deres spesialitet eller kanskje ikke finnes, fordi det jobbes i et standardisert oppsett. Frustrasjonen er enorm – det er som å få en iPhone X Max i gave der giveren har låst muligheten til å la deg laste ned nye apper eller endre oppsettet.

Visjoner regionalt og lokalt

Vi behøver sikker og effektiv drift av journalsystemene, men det utelukker ikke at vi også bør kunne få forbedringer som kan løse helsearbeideres daglige utfordringer. Dette burde også lønne seg på lengre sikt. Denne lønnsomheten kan oppnås ved å tilrettelegge for etablering av lokal IKT-kompetanse der ansatte gis myndighet og ressurser til å løse lokale utfordringer.

Dette krever en mer desentralisert modell enn i dag, og opprettelsen av stillinger for f.eks. hybridleger – med en fot i klinikken og en hånd på rattet når det tas lokale helseteknologiske valg. Dette gjøres andre steder. De mest moderne sykehusene på ehelse i USA har store grupper klinikere som tar imot forslag og jobber deltid med å endre journalsystemene der det viser seg å være mangler. Slik får man journalsystemer som støtter klinikernes behov og som driver medisinen fremover.

Norske sykehus har journalsystemer som oftest oppleves som hindre mer enn som hjelp. Som jeg har sagt i mange debatter allerede: Vi må begynne med å etablere IKT-løsninger som hjelper oss med å fjerne de gule post-it-lappene i norske sykehus.

Klinikerne på gulvet vet best hvordan vi får til nettopp det. De bør få større rom til å teste nye ideer - og feile fremover!