Utdanner vi oss til total annerledeshet?

I DISSE DAGER har universitetenes rapport om framtidas spesialistutdanning av leger blitt offentliggjort. Universitetene har i mange år ytret at de ønsker en tydeligere rolle som bidragsyter i spesialistutdanningen av leger. Jeg har i forbindelse med mitt verv som Fakultetstillitsrepresentant ved Det medisinske fakultet på NTNU visst om denne rapporten en tid, og har lagt fram det jeg føler er konstruktive kommentarer til Fakultetsstyret.

Sist uke blogget vår dekan, Stig Slørdahl, om rapporten i sin fredagsblogg på forskning.no. Det er helt klart at dette initiativet, og en eventuell omlegging, vil føre mye godt med seg. Men jeg vil også gjerne formidle noen tanker jeg som student, tillitsvalgt og kommende deltaker i spesialistutdanningen, har i forhold til eventuelle endringer.

Erfaring til å velge
Forslaget fra de medisinske fakultetene legger opp til at man skal kutte en overgansordning fra grunnutdanningen, og begynne rett på en spesialistutdanning. Denne skal imidlertid inneholde viktige elementer, som for eksempel kommunikasjon og akuttmedisin i det første året. Forslaget sier at legen i spesialisering som tidligere skal være en periode i allmennpraksis hvis man er i spesialisering på sykehus, og på sykehus hvis man er i allmennpraksis.

Noe jeg imidlertid føler er et stort tap i forslaget, er at man da ikke får være innom både medisin og kirurgi, slik man er i dagens turnustjeneste. Jeg mener at det er viktig at man har en mangfoldig jobberfaring før valg av spesialisering, og jeg er redd for at dette vil gjøre at framtidas leger vil være dårligere rustet til å ta en beslutning om hvilken retning de ønsker.

Utdanner vi oss til total annerledeshet?
I sin blogg sier Stig Slørdahl at det er ønskelig at tiden som brukes til spesialisering kuttes ned, og at man skal ansettes i en stillig hos universitetet som ligner en stipendiatstilling. Samtidig påpeker han et kjent faktum som er en utfordring både i grunn- og spesialisutdanning av leger - det faktum at vi jobber mindre, og at pasientene ligger kortere på sykehus. Det skrives at vi bør bruke mer simulering for å få den medisinske kunnskapen vi trenger. Men det er en ting allverdens avanserte dukker og maskiner ikke kan lære oss, og det er å se og håndtere folk, og gi oss evne til klinisk skjønn og bedømmelseskraft.

Jeg har hørt at det er viktig at vi ser hele utdanningsløpet – fra første forelesning til biokjemi og til man foretar sin siste operasjon som annenoperatør – under ett. Jeg mener at det er viktig at vi får føle at vi er yrkesutøvende, at vi er i jobb, etter seks år på skolebenken. Jeg mener det bør være forskjell på studier og jobb.
Universitetene mener at vi skal eksamineres på slutten av spesialistutdanningen. Per dags dato er ferdige spesialister nesten 40 år gamle. For min egen del kan jeg si at det ikke føles særlig forlokkende at noen skal dra meg tilbake til universitetet for å veie og måle kunnskapen min så lenge etter at jeg har forlatt studenttilværelsen.

Urealistisk?
Universitetene sier i sin rapport at de ønsker felles nasjonale lærings- og kompetansemål for alle spesialiteter. En kjapp titt på www.legeforeningen.no sier meg at vi har 44 legespesialiteter i Norge.
Jeg stiller spørsmål om hvordan i all verden dette kan være gjennomførbart, når vi er milevis fra å få til et kjernepensum eller en felles læringsmålbeskrivelse i grunnutdanningen ved de fire norske universitetene.

Denne jenta gleder seg hvertfall til å en eller annen gang komme i gang med spesialistudanningen :-)