Tar danske Fredericiamodellen eldrebølgen?

Hverdagsrehabilitering som begrep stammer fra Fredericia Danmark, og dukker nokså plutselig opp i nyhetsbildet her hjemme via kommunalminister Navarsete. Ideen er at den eldre borger skal være uavhengig, selvhjulpen og aktivt deltagende i eget liv så lenge som mulig i eget hjem, og at behovet for offentlig hjelp eller sykehjemsplass, utsettes. Akkurat som gjeldende norsk politikk de siste kanskje 20 årene.
Norsk Sykepleierforbunds (NSF) vurdering er at vi aldri kan rehabilitere oss bort fra sykdom og død. Det er derfor viktig at vi driver faglig overvåkning når nye modeller skal ta unna for politiske utfordringene veksten i den eldre befolkningen gir. Fredericiamodellen fenger politikere og passer den politiske dagsorden. Det viser den oppmerksomheten som er skapt de siste dagene. Det er til å forstå, fordi det er sammenfallende med det forebyggende perspektivet i Samhandlingsreformen og kravet til økt grad av spesialisering og differensiering av kommunens tilbud til innbyggerne. Jeg må bli overbevist, gjerne av forskning på effekten av Fredericia-modellen, før jeg tar bølgen for modellen.
Danskenes fokus i modellen er " Længst Muligt i Eget Liv". De fleste av oss ønsker selvfølgelig det. Tanken er at funksjonsfall avdekkes tidlig i et forebyggende perspektiv, og hjelpepersonell får veiledning og opplæring i tilpasset trening og tilrettelegging etter hvert som konsekvenser av aldring presenterer seg. Hjemmehjelper blir "hjemmetrener" i den danske modellen. Det er da også dette som kvalifiserer til at Hverdagsrehabilitering gir et fokusskifte og en holdningsendring på alle nivå. Noen kaller det et paradigmeskifte, og de kommer ikke ofte." Fra pleie og omsorg til rehabilitering" og "fra passivisering til aktivisering" skal det hete nå.
Dette er ikke nytt for oss. Innen sykepleiefaget er rehabilitering og aktivisering av pasienter grunnleggende og velintegrert, for eksempel ved begrepene egenomsorg og kartlegging av pasientenes iboende ressurser. Det kan derfor oppfattes som noe kunnskapsløst å se på hverdagsrehabilitering som nyskapende. Det er imidlertid strålende om en gjennomgående, tverrfaglig felles forståelse gir holdningsendringer som kommer den eldre brukeren til gode. Bruk av omsorgsteknologi bør forøvrig også innlemmes i den utviklingen. Fokuset er ikke hvilken profesjon som gjør hva, men den økonomiske og politiske viljen til forebygging og rehabilitering.
Hjemmesykepleie er mange steder en knapp ressurs, der kun helt nødvendige gjøremål knyttet til grunnleggende fysiologiske behov utføres, på bakgrunn av ganske spesifikke vedtak gjort av kommunens bestillerkontor. Jeg støtter selvsagt at de eldre skal få tilbud som bedrer deres evne til å kunne bo hjemme, men har vanskelig for å se hvordan Fredericia -modellen løser det økte ressurs- og kompetansebehovet i kommunehelsetjenesten. Derfor er jeg avventende når Aftenposten spør meg hva NSF mener om modellen.
Jeg tror begrepet hverdagsrehabilitering lett kan bli "svaret" på de mange utfordringer den demografiske utviklingen med flere eldre gir kommunene. Selv om kvalitet på tjenestene og det forebyggende perspektivet holdes fram, vil de økonomiske besparelsene være fristende som insitament for å igangsette Fredericiatenkningen i kommunene. Forebygging er svært viktig, og skal prioriteres, men modellen må gis et norsk innhold, basert på norske forhold. En gjennomgang av hele systemet er positivt og NSF vil gjerne bidra og presentere alternativer, men kan ikke love at det blir kostnadsfritt.