Talende taushet om seksuell legning

Om pasienten er hetero eller homo, spiller strengt tatt ingen rolle, eller hva?
Da jeg jobbet på en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) for en del år, siden forsto jeg at seksualitet og seksuell legning er en så godt som fraværende tematikk i helsetjenesten. Jeg jobbet samtidig i Rådgivingstjenesten for lesbiske og homofile på Olafia-klinikken. Der snakket vi om seksualitet med pasientene hele tiden. Kontrasten til BUP var stor. Flere av mine BUP-kolleger sa de aldri hadde spurt pasienter om legning eller seksualitet. De sa rett ut at temaet var for vanskelig; at de var redd for å støte noen, for å fremstå som fordomsfulle. Dermed forholdt de seg tause.
Uansett hvor tolerant samfunnet er, vil et brudd med en av de tydeligste og mest tilstedeværende normene i samfunnet – heteronormativiteten – oppleves som en stor personlig utfordring. For en 14-15 åring på leting etter egen identitet, kan det være skjebnesvangert.
Heteronormativiteten fins over alt i samfunnet. Ofte er den subtil. Som når en mannlig pasient sier at han har vært på tur med kjæresten sin, og vi helt automatisk fortsetter samtalen ved å snakke om kjæresten som «hun» eller «henne». Andre ganger er normativiteten helt tydelig. Som når en 16 åring ser på TV at autoritetspersoner snakker om homofili som noe unormalt eller syndig; noe man kan få «behandling» for. Eller når 100 000 demonstrerer i gatene i Paris mot en lov som opphever diskrimineringen av homofile når det gjelder ekteskap.
UniHelses levekårsundersøkelse fra 2013 viste at de fleste homofile, lesbiske og transpersoner har det som folk flest, på godt og vondt. Men den viser også at risikoen for psykiske lidelser, rusproblemer og selvmord er høyere for noen innen de tre gruppene. Spesielt er den høy hos dem som har en uavklart legning og hos de bifile.
Dette er mennesker vi ofte vil møte i vår praksis, og som vi har ansvar for å utrede og hjelpe. Vår evne til å snakke trygt om kjønn og seksualitet er en forutsetning for å få innsikt i den enkeltes helsemessige utfordringer. Men da må vi selv bryte ut av heteronormativiteten, og ikke anta at alle vi møter er hetero til de sier ifra selv at de ikke er det.
Dette handler stort sett om kultursenstitivitet, og hvordan den påvirker hvordan vi tenker og handler. Sier du «hun» der pasienten din tenker «han» om den han elsker, risikerer du å sende et signal om at her er det ikke rom for å snakke om legning eller om den annerledesheten han føler.
Det er mulig å unngå å havne i denne fellen. Men det krever kunnskap og bevissthet. Heldigvis har Helsedirektoratet tatt problematikken på alvor. Over flere år ha de finansiert prosjektet Rosa kompetanse i regi av Landsforeningen for homofile, lesbiske og transpersoner (LLH). Prosjektets hensikt er å hjelpe helsepersonell å erkjenne hvor vi har sorte hull i kompetansen. Og sørge for gode verktøy i møtet med de utfordringene vi står overfor. Dessverre melder de fra prosjektet at psykologer ikke akkurat har løpt ned dørene for å oppdatere seg. Da vi for noen år siden laget et fritt valgt spesialistkurs i samarbeid med Rosa kompetanse, var det få som meldte seg på.
I uka da Norge og Oslo er vertskap for EuroPride er min oppfordring til kolleger i helsetjenesten derfor å ta kontakt med det rosa kompetansemiljøet, og invitere dem til et besøk. Deres erfaring er at nærmest alle de møter får aha-opplevelser og konkrete tips som gjør en forskjell i det daglige arbeidet.
Kan du vise den neste pasienten veien fra selvhat til stolthet, har du gjort en betydelig helseinnsats. Et tilbud fra Rosa kompetanse kan gi deg nettopp den bevisstheten og tryggheten du trenger.