Skjøre ben koster skjorta

Hva koster feil legemiddelbruk og dårlig etterlevelse? Hva betyr det for helsetjenesten? Og for pasienten?

Jeg har gjort et enkelt tankeeksperiment og litt kjapp hoderegning med utgangspunkt i amerikansk forskning. Selvsagt kan ikke amerikanske forhold overføres direkte til Norge, og selvsagt er det mange forbehold som må tas. Men likevel – se om du følger meg i dette:

Den amerikanske studien viser at omtrent 60 prosent av kvinnelige pasientene over 55 år som hadde fått forskrevet bisfosfonater til behandling av benskjørhet, ikke etterlevde behandlingen. Disse pasientene hadde flere benbrudd, flere innleggelser på sykehus, høyere kostnader knyttet til benskjørheten og høyere totale helseutgifter. De hadde rett og slett dårligere helse. Forskerne beregnet de helsemessige merutgiftene per pasient i gruppen som ikke etterlevde behandlingen til snaut 500 dollar. Det tilsvarer nesten 4 000 kroner for et år.

Jeg legger til side det sørgelige faktum at ben brekker og helsen blir dårligere, og konsentrerer meg i denne omgang om økonomien. I Norge er det 55 000 personer over 55 år som bruker bisfosfonater mot benskjørhet, først og fremst alendronat (Fosamax), viser Reseptregisteret. Disse legemidlene kostet 50 millioner kroner.

For enkelhets skyld sier vi at halvparten (og ikke 60 prosent) av disse pasientene har dårlig etterlevelse og følgelig dårlig resultat av legemiddelbehandlingen. Da får vi inntil 25 millioner legemiddelkroner med dårlig effekt. Og vi får mer enn 25 000 pasienter som hver koster helsevesenet 4 000 kroner ekstra per år. Det gir ekstrautgifter på ikke mindre enn 100 millioner kroner – hvert år. Og så kan vi legge til økt risiko for brudd og andre komplikasjoner for den enkelte, med påfølgende dårligere helse og redusert livskvalitet.

(Teksten fortsetter under illustrasjonen)

Selvsagt er dette mest av alt tallmagi, og en grov forenkling og banalisering av forskningen. Og ikke er jeg helseøkonom, heller. Like fullt gir regneeksempelet meg en ide om hvor mye ressurser vi lar gå til spille på legemiddelområdet, både i form av direkte kostnader knyttet til legemidlene, og i indirekte kostander andre steder i helsetjenesten. 100 millioner her og 100 millioner der, blir fort en milliard eller ti.

Hvis jeg var helsepolitiker, eller finanspolitiker for den saks skyld, ville jeg bekymret meg. Som farmasøyt bekymrer jeg meg i hvert fall for at vi bare lar dette skje. År etter år, og for utallige pasienter.