Om språk og makt

«Det hadde vært mulig å sammenligne politiet (som får refs) med helsevesenet (som får ros), og spurt hvilken profesjon som mest bestemt har forsvart sin faglighet og motsatt seg byråkratisering. Men akkurat her har ikke kommisjonen sett noe poeng i å se nærmere etter.»

Sitatet er hentet fra noe så uvanlig som en anmeldelse av en NOU-rapport. Det var magasinet Prosa (utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening) som anmeldte rapporten til 22. julikommisjonen (Gjørvkommisjonen) nylig. Anmelderen, sakprosaprofessor Anders Johansen, peker på at Gjørvkommisjonens rapport har flere interessante trekk, også lest med en språkforskers briller:

Mest slående er det kanskje at kommisjonen, i motsetning til omtrent alle andre offentlige instanser, har skrevet store deler av rapporten i 1. person:

«Hver dag, gjennom et helt år, har vi i fellesskap arbeidet for å gi svar på tre nøkkelspørsmål: Hva skjedde 22/7? Hvorfor skjedde det? Og mer fundamentalt: Hvordan kunne vårt samfunn la dette skje?»

Slik åpner kommisjonen med en personlig stil som nærmest ukjent i forvaltningsspråket for øvrig, der man nesten uten unntak omtaler seg selv i et anonymt og ganske tildekkende 3. person: «Komiteen mener...», «Departementet legger til grunn...», eller «En vil påpeke...». Dermed får, påpeker Johansen, store deler av Gjørvkommisjonens rapport et ganske annerledes personlig preg enn offentlige dokumenter flest, et preg som kunne gjort det lett å ta kommisjonen på alvor og å få tiltro til dens oppriktige hensikter.

Dette gjelder så lenge kommisjonen omtaler hva som skjedde 22. juli 2011 og tiden før og etter. Den er nådeløst ransakende, klar, kritisk, og signaliserer altså et personlig engasjement som virkelig står i forhold til sakens alvorlighetsgrad.

Fenomenet er interessant i seg selv - og ikke så lite oppsiktsvekkende. Men enda mer interessant er dette:

På et gitt sted i rapporten inntrer et markert taktskifte. Plutselig er språket som i enhver annen offentlig utredning: Upersonlig, snirklete og oppstyltet. Det er når kommisjonen kommer til sine anbefalinger om tiltak som bør iverksettes. Og det er et påfallende samsvar mellom tapet av personlig tilstedeværelse i språket og tapet av vilje til å gå til roten av problemene. Samtidig som kommisjonen lar sine personlig pregete førstepersonssetninger erstattes av tåkete tredjepersonssetninger, legger den fra seg det den har påvist som kritikkverdig og forskriver mer av akkurat det samme.

Kommisjonen er tydelig så lenge den påpeker at mange forut for 22/7 prioriterte å unngå bryderi fremfor å ta ansvar, å oppfylle detaljforskrifter til minste bokstav fremfor å se på de reelle behovene, og å la departementene vokse i stedet for å virke, å oppfylle måltall i stedet for å utøve selvstendig skjønn. Men når den kommer til tiltakene viser det seg, for å si det med Anders Johansen, at de er begrunnet i alminnelig ledelsesideologi, ikke i den analysen av problemet som kommisjonen selv nettopp har levert. Justisdepartementet «må sette resultatorientert arbeid med sikkerhet og beredskap høyere på sin agenda»; Politidirektoratet «må etablere et tydelig målstyringssystem som dekker helheten av etatens oppgaver» og dessuten «ta sterkere ansvar for samordning, effektivisering og mer helhetlige løsninger». Politiets sikkerhetstjeneste «må utvikle ledelse, organisasjonskultur, arbeidsprosesser og mål som er bedre tilpasset tjenestens oppgaver». Egentlig dreier det seg ikke om «tiltak» i det hele tatt, men om å gi uttrykk for besluttsomhet og gode hensikter, skriver Johansen.

Dermed ender konklusjonen i Gjørvkommisjonens rapport likevel opp som de fleste andre offentlige utredninger: Anders Johansen skal nok en gang få ordet:

«Etter få sider må man skjerpe seg kraftig for å oppfatte hva som står der, tekstmassen man ennå har foran seg, virker aldeles uoverkommelig. Det skyldes som regel ikke at språket er vanskelig, men at det er kjedelig. Begrepene er abstrakte, beskrivelsene distanserte og nøytrale, vurderingene uangripelige, dvs. intetsigende, anbefalingene er runde og uforpliktende. ... Mye som skrives [er] tilsiktet kjedelig, med det formål å fremme avmakt hos leserne.»

Nylig ga Aftenposten et annet eksempel på det intetsigende og tåkeleggende maktspråket. Høyskolelektor Tarjei Helland ved Høgskolen i Oslo og Akershus har i halvannet år jobbet med endring av læreplanene i samfunnsfag for skolen. Men språket han og hans kolleger brukte til utforming av læringsmålene var for presist, og Utdanningsdirektoratet byttet ut det ut med upresise honnørord som «utforske», «reflektere» og «vurdere». Helland leverer gode argumenter for at kravet om en slik spesiell og tilslørende sjargong i virkeligheten kom fra Kunnskapsdepartementet, men det er det ingen som vil innrømme: Utdanningsdirektoratets representant «kjenner seg ikke igjen» i kritikken, bekrefter at de har «vært i dialog» med departementet, men benekter at de har vært instruert. Ingen ting er dokumentert skriftlig; «signalene» er overbrakt muntlig i møter saksbehandlerne imellom.

Jeg tror vi her skraper borti en ganske universell form for subtil maktutøvelse i byråkratiet:
1. De som har den reelle makten bestemmer hvordan ting skal være.
2. Fagfolk settes til å utrede, for å gi legitimitet til 1. Dette skjer gjerne i regi av et underliggende fagdirektorat, som Utdanningsdirektoratet eller Helsedirektoratet.
3. Hvis anbefalingene er for presise eller godt begrunnet, gis det uformelle «signaler» nedover i systemet om å gjøre det hele mer glatt og utydelig.
4. Men hvis noen så mye som antyder at slike mekanismer er virksomme, blir de bryskt avvist av både over- og underordnet instans. Den overordnede ønsker fortsatt utøve sin innflytelse i det skulte, og de underordnede synes kanskje det er lite ærerikt å innrømme at de er blitt overstyrt?

Mekanismene er lett gjenkjennelige både i arbeidet med samhandlingsreformen og de mange tvilsomme sykehusreformene de senere årene: Konklusjonene var gitt, premissene skulle skaffes i ettertid og måtte være passe diffuse for å passe til konklusjonene. Ofte går det bra likevel, blant annet fordi byråkratiet steller med en rekke saker som egentlig ikke er særlig viktige. Men av og til går det riktig galt, som det gjorde den 22/7. Da er tåketalen farlig.