Om medisin og klimapolitikk - foran Stortingsvalget

Valgkampen er i full gang, og helsepolitikk står høyt på agendaen. Mange interessante og viktige spørsmål om organiseringen av norsk helsevesen er oppe til debatt. Det er bra at mange er opptatt av dette. Global helse hører vi imidlertid mindre om. Løfter vi blikket til mindre priviligerte deler av kloden, vil et begrep som helsepolitiske utfordringer raskt kunne få et ganske annet innhold.

Internasjonal helse dreier seg i stor grad om spørsmål der også økonomi, kultur, samfunnsstruktur og konflikt har avgjørende betydning. I rekken av slike nøkkelfaktorer som påvirker helse, får klima stadig større oppmerksomhet. Klimaendringer har blant annet vært kalt vår tids største helseutfordring i tidsskriftet the Lancet.

Sammenhengene mellom helse og klima er mange. Selv om det er vanskelig å komme med presise prognoser om fremtiden, forventes det at global oppvarming vil få store helsekonsekvenser i årene som kommer. Et endret klima vil påvirke matsikkerhet, vanntilgang, sanitære forhold, migrasjonsmønstre, hyppigheten av ekstremvær og utbredelsen av vektorbårne sykdommer. Med dette følger alvorlige helsetrusler, som blir mer dramatiske jo mer den globale temperaturen stiger.

Ser man helsepolitikken i et globalt perspektiv og med en noe lengre tidshorisont, vil den dermed også måtte romme en forvarlig klimapolitikk. Men dette er ikke det eneste kontaktpunktet mellom medisin og klima. Mange snakker også om behovet for å forstå vår biologi for å forklare hvorfor det åpenbart er så vanskelig å gjennomføre effektive tiltak mot klimautslipp. Hvordan kan det ha seg at vi stadig vekk fores med troverdig og grundig informasjon om de katastrofale følgene buisness-as-usual kan få, men likevel på mange måter er kollektivt handlingslammet når det gjelder å gjøre noe konkret med problemet?

For å forklare dette peker mange på menneskets psykologi, som igjen er et produkt av hvordan evolusjonen har formet hjernen vår. Selv om vi kanskje kan ha en opplevelse av å være rasjonelle aktører, som veier ulike hensyn utifra tilgjengelige fakta, logikk og fornuft, vet vi nå at menneskelige beslutningsprosesser i stor grad styres av irrasjonelle og ubevisste impulser. Vi gjør ofte ikke det vi tenker vi burde. Og klimaargumenter kjennetegnes ved at de appellerer dårlig til hjernens prioriteringsstrategi: Upresist definerte konsekvenser, uklart når og hvordan de vil komme, ingenting håndfast for sansene her og nå - den tid, den sorg!

Denne menneskelige tendensen til "kognitiv dissonans" er en stor utfordring for klimaarbeidet, og kan også lett bli en kilde til dårlig samvittighet hos mange miljøengasjerte. Et kjernepunkt i Immanuel Kants etikk dreier seg om å handle som om det moralske prinsippet bak hver av dine gjerninger kunne vært en allmenn lov. Tante Sofie i Egners Kardemomme by står for en tilsvarende posisjon, noe mer folkelig formulert: "Hvis bare alle var som meg, så ville alt bli bra." Det er ikke mange nordmenn som med hånden på hjertet kan si det samme i en samtale om klima.

Men nettopp her skal vi tilbake til Stortingsvalget, og samtidig øyne et glimt av håp. For det prehistoriske mennesket på den afrikanske savannen kunne ikke nyte godt av et representativt demokrati. Hjernen er ikke laget for prioriteringer som gjelder et bredt spekter av saker på en gang for en kommende fireårsperiode. Dagen etter valget, vil jo også alt være som før, hverken verre eller bedre.

Beslutningen vi tar i valglokalet, tilhører dermed på mange måter samme abstrakte, rasjonelle paradigme som den offentlige samtalen om klimatrusselen. Det dreier seg om langsiktige prioriteringer, forhold vi ikke vil merke på kroppen umiddelbart. Dermed kan kanskje fornuftsmennesket slippe til uten forstyrrelser, for en gangs skyld.

Jeg tror det er liten fare for at den kognitive dissonansen vil plage oss nevneverdig idet vi går bak forhenget for å finne stemmeseddelen. Men nettopp da utøver vi viktig makt som samfunnsborgere. Dette er et øyeblikk for å tenke gjennom hvor mye global helse egentlig teller. For den som ønsker en forsvarlig klimapolitikk i solidaritet med verdens mindre priviligerte og fremtidige generasjoner, er det en gyllen sjanse til å si fra 9. september. Det gjør heldigvis ikke vondt å stemme.