Hvor ble det av prioriteringene?

Den 8. - 9. mai deltok jeg med tusen andre på Helse - og omsorgsdepartementets årlige Helsekonferanse. Temaet i år var "Samhandlingsreformen - vi er i gang". Jeg så fram til to dager med utvidet forståelse av prioriteringene i helsevesenet i et videre perspektiv enn mitt vanlige fokus på legemidler.
Derfor var overraskelsen min stor da helsedirektør Bjørn-Inge Larsen valgte å bruke sitt foredrag på å gå gjennom vurderingene som ble gjort i Nasjonalt råd for prioritering da tre av fire kreftlegemidler ble anbefalt tatt inn i nasjonale behandlingsregimer i Norge. Det har vært et stort mediepress i saken, så jeg antar det var årsaken til helsedirektørens valg av tema i en konferanse som handlet om samhandlingsreformen. For ordens skyld: mitt firma, MSD, har ikke interesser i saken ut over det rent prinsipielle.
I ettertid gjorde jeg meg noen tanker rundt dette.
For det første er det skuffende at helsedirektøren med tema "Prioriteringer i helsevesenet" velger å fokusere på legemidler. Legemidler representerer 3,8 prosent av driftskostnadene i spesialisthelsetjenesten. Temavalget blir derfor temmelig marginalt i forhold til de store prioriteringsutfordringene i sektoren. Hva med prioritering av arbeidsoppgaver mellom faglært og ikke-faglært arbeidskraft? Hva med prioriteringer i hjemmebasert omsorg og bruk av tekniske hjelpemidler og andre innovasjoner? Hva med rollefordelingene og finansieringsmodellene mellom RHF'ene og helseforetakene?
Men når helsedirektøren først valgte et såpass marginalt fokus: Vurderingene som ligger til grunn er veldig svart/hvite. De reflekterer kanskje en misforstått bruk av det gode, grunnleggende prinsippet om et rettferdig helsevesen der alle skal ha lik rett til lik behandling. Hva med å gjøre en vurdering etter alder? En kortere eller lengre forlengelse av livet til en pasient i yrkesfør alder kan gi større samfunnsgevinst enn den samme forlengelsen av liv hos en pasient over 75-80 år. En aldersgrense som er transparent og likt praktisert vil i mine øyne fremdeles reflektere prinsippell rettferdighet. Mens dette er et ikke-tema blant politikere og andre, bruker klinikere hver dag alder som en del av sin vurdering av pasientens diagnose og valg av behandlingsstrategi.
Hva med tydelige grenser for helseøkonomisk nytte? Helsedirektøren viste en beregning der det kostet over 800.000 for et kvalitetsjustert leveår (QALY) ved behandling med et gitt medikament. Dette er relativt høyt, men uten noe referansepunkt for hva helsevesenet er villig til å betale for, er det vanskelig å gjøre en god vurdering. Det finnes klare kriterier for opptak av et legemiddel i blåreseptordningen. Dette mangler for sykehuslegemidler, herunder også kreftlegemidler. Dermed tar saksbehandlingen tid - i nevnte tilfelle cirka fire år.
Mitt innspill til helsedirektøren vil være å ha tydeligere prosesser og klarere kriterier for prioritering på dette området. Slik kan han og Rådet slippe et stort mediepress på hvert enkelt legemiddel de er med å vurdere. I så måte ser jeg fram til Larsens neste innlegg over samme tema.