Helselov uten kraft

Stortinget har vedtatt en lov som gir alle i Norge rett til behandling i kommunene for milde til moderate psykiske lidelser. Men de fleste kommuner er langt unna å levere. Hvor lenge skal vi egentlig vente før en lov som gjelder – faktisk gjelder?
Alle er enige om at det er smartere å hjelpe folk tidlig enn å lappe dem sammen når det har gått skikkelig galt. Derfor har Stortinget vedtatt en lov som gir alle i Norge rett til rask hjelp for milde til moderate psykiske lidelser der vi bor. Nå har loven vært virksom siden 1. januar 2012, og realiteten er at svært få kommuner har et tilbud som er godt nok.
Helseminister Jonas Gahr Støre snakket i NRKs psykiske helsedebatt 19. august mye om satsinger og oppbygginger. Stadig brukes nye penger på utprøving, pilotprosjekter og rekrutteringsordninger. Mye av dette er bra. Men hva ville ha skjedd om Helsetilsynet hadde gjennomført tilsyn i norske kommuner i dag, og sjekket om de følger opp loven som slår fast at de skal drive helsefremming, forebygging, diagnostisering, behandling, habilitering og rehabilitering innen psykisk helse? Og om de som trenger hjelp, faktisk får det veilederne i helsetjenesten sier de skal ha eksempelvis for depresjon – nemlig samtaleterapi.
Svaret sier seg selv. De fleste kommuner er langt unna å levere, selv om det er bra for folk, for økonomien og er lovpålagt.
Når det gjelder psykologer, er situasjonen den samme. Folkehelseinstituttet har sagt det er behov for ca. 1 400 psykologer i kommunen bare for å sørge for et riktig dimensjonert tilbud til barn og unge. I tillegg trenger vi psykologer for å hjelpe de voksne.
Helseministeren sier han vil ha disse psykologene i kommunen. Og regjeringen har sørget for å bruke 120 millioner over fire år på å teste ut ulike modeller. Psykologene skal jobbe bredt, på tvers av andre tjenester og i tett samarbeid med andre faggrupper. De skal bidra til helsefremming, forebygging og tidlig behandling. Og de skal jobbe systemisk, ikke bare med enkeltindivider. Dette er flott.
Men flertallet i Stortinget (av AP, SV og SP) vedtok en profesjonsnøytral lov og har etablert et rekrutteringstilskudd til kommunene som fases gradvis ut etter noen år. Konsekvensene er åpenbare. Stort sett bare de kommunene som får tilskudd, kommer til å få en psykolog på laget. Og erfaringene fra pilotprosjektene er at flere kommuner etablerer prosjekter fremfor å ansette psykologene fast så lenge tilskuddene fases ut over tid. Slik blir det ikke bærekraftige, landsdekkende tjenester av. Og slik kommer vi oss ikke videre fra 276 til 2000 psykologer i kommunen. Det vil fortsatt være postnummeret ditt som avgjør om du får det som alle er enige om er det beste for folk og det som trengs for å oppfylle lovens krav.
Jeg mener det må mer på plass enn satsinger, stimulering og god vilje. Og i søken etter et svar kan Jonas Gahr Støre se til det en samlet opposisjon foreslo da den loven som nå gjelder ble vedtatt; lovfesting av psykologer i kommunen. Høyres Erna Solberg bekreftet i NRK-debatten den 19. august at dette fortsatt er noe de vil gjennomføre.
For å vite at dette vil virke, kan vi se til sykehusene: Frem til lov om psykisk helsevern ble vedtatt på slutten av 90-tallet var det ikke lovpålagt å ha psykologspesialister i psykisk helsevern. Da det ble lovpålagt at alle avdelinger måtte ha psykologspesialist, økte antall psykologer over en tiårs-periode med over 100 prosent i sykehusene. Pengene ble hentet fra opptrappingsplanen som det var tverrpolitisk enighet om fra 1998-2008. Det forelå altså en lov, en helhetlig plan og det forelå penger.
Nå er det selvsagt ikke bare psykologer som skal til for å heve kvaliteten på de psykiske helsetjenestene i kommunen. I debatten på NRK 19. august understreket både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg at det er mange som jobber med psykisk helse i kommunene, og at man ikke trenger seksårig universitetsutdanning for å være til nytte for personer med depresjon og angst. Det er jeg helt enig i. Psykologene kan ikke «redde verden». Men det er i dag påfallende fravær av denne bestemte hjelpergruppen. I følge statsbudsjettet for 2013 har vi 4837 leger, 4294 fysioterapeuter og cirka 12000 psykisk helsearbeidere i norske kommuner. Det står i skarp kontrast til de knappe 300 psykologene som har sitt daglige virke i den kommunale helsetjenesten. Evalueringene av pilotprosjektene med psykologer viser at alle som allerede jobber i kommunen, ønsker seg psykologer som del av det tverrfaglige tilbudet. Det samme gjør befolkningen.
Assisterende direktør i Folkehelseinstituttet, Arne Holte, har kalt psykologene i Norge "de hemmelige tjenestene", fordi de er så lang borte fra befolkningen at noen knapt vet hvor de er eller hvordan man får tak i en. Det bør helseministeren gjøre mer for å rette opp – og det må han gjøre – før hans eget helsetilsyn stikker innom norske kommuner og avdekker at loven ikke er verdt papiret den er skrevet på.