Etter regionale helseforetak - hva så?

Forestill deg at Jonas Gahr Støre la ned de regionale helseforetakene. Hva ville skje?

Det blir ikke noe mer ressurser til helsetjenesten. De arbeidsoppgavene som i dag løses regionalt må enten løses sentralt, eller desentraliseres til helseforetakene. Eventuelle effektiviseringsgevinster av «et unødig byråkratisk ledd» vil være marginale i en sektor med et samlet budsjett på om lag 110 mrd. kroner.

Fordelingen av inntekter til RHF-ene måtte avvikles, og erstattes av en direkte fordeling til de lokale helseforetakene. Vi får anta at målsettingen om lik geografisk tilgang til tjenester også står seg etter at RHF-ene er nedlagt, slik at man relativt raskt måtte revidere dagens modell slik at den kunne brukes på HF nivå. Noen vil ventelig vinne og noen vil tape på en slik revisjon.

Min erfaring etter å ha gjort dette både nasjonalt og regionalt er at få ting er egnet til å skape temperatur som fordelingen av en gitt kake. Videre er skillelinjene geografiske snarere enn partipolitiske. Forrige gang man gjorde dette gjaldt det 4 regioner. Når disse nå er borte går skillelinjene mellom 20 foretaksområder, i utstrekning ikke så forskjellige fra våre 19 fylker. Jeg ønsker Stortinget lykke til!

Beslutninger om lokalisering av nye sykehus, plassering av akuttberedskap, fødetilbud og kreftomsorg legges nå til Stortinget. En rekke beslutninger som har regional, ikke nasjonal, betydning sentraliseres dermed til nasjonalforsamlingen. Representantene fra Finnmarksbenken må nå ha sterke meninger om det nye sykehuset i Møre og Romsdal skal ligge i Molde, Kristiansund eller på et jorde midt i mellom.

Som hjelp til sitt politiske valg av lokalisering vil de få presentert et faglig underlag fra det nye statlige (formodentlig) Oslo-plasserte sykehusdirektoratet. Men Finnmarksbenken kan puste rolig ut, de trenger egentlig ikke sette seg inn i saken. De må uansett stemme i tråd med hva stortingsgruppa til det partiet de representerer har vedtatt. Det samme må Mørebenken, og for noen betyr det at de kan vinke farvel til renominasjon og gjenvalg for neste periode.

De overordnede rammene for helsepolitikken legges i en nasjonal helseplan. Helseplanen må være tydelig på hvilke beslutninger som tilligger det politiske nivået, og hvilke som kan gjøres administrativt. Viktige politiske beslutningene er størrelsen på helsebudsjettet, prioriteringen mellom tjenester og organisering av tjenestene. Prioritering er i liten grad knyttet til politisk ideologi, på den nasjonale politiske arena gjenstår da (som nå) størrelsen på bevilgningen og fordelingen av midlene på private og offentlige aktører.

De aller fleste andre beslutninger vil dreie seg om saker hvor ordene «lokalisering» eller «geografisk fordeling» inngår. Her er skillelinjene ikke ideologiske men geografiske. I økende grad vil Stortinget derfor (som nå) basere seg på at forvaltningen kan levere premissene for beslutningene. Etter at RHF-ene er lagt ned sitter imidlertid forvaltningen ikke lenger i Bodø, Stjørdal, Hamar eller Stavanger, men (formodentlig) i Oslo.

Som (potensiell) pasient er det én ting som betyr noe for meg: At jeg, ved behov, får tilgang til nødvendige helsetjenester. Ansvaret for dette ligger i dag hos mitt regionale helseforetak. Helseforetaket er regionalt og ikke fylkeskommunalt fordi det i et lite land er gevinster ved å planlegge utformingen av helsetjenesten for større befolkningsgrupper. Det er regionalt og ikke nasjonalt fordi det er gode argumenter for å flytte beslutninger så nærme dem som berøres av dem som mulig. Det regionale helseforetaket er dermed et kompromiss mellom behovet for nasjonal planlegging og styring og ønsket om lokal innflytelse.

Som for alle kompromisser mellom ulike hensyn er det ikke vanskelig å finne svakheter, og det er også fullt mulig å forbedre dagens modell. Hvorfor ting nødvendigvis skulle bli bedre ved at man erstattet fire regionale administrasjoner med én sentral administrasjon (formodentlig) i Oslo, og samtidig omgjorde helsepolitikken i Stortinget til en eneste stor ideologiløs fogderistrid – ja se der har noen en jobb å gjøre for å overbevise meg.