Våre folkevalgte opprettholder fordommene mot fedme
Norske politikere overgår hverandre i flammende appeller 8. mars og 1. mai. Men når det kommer til vår tids største folkehelsekrise, møtes vi av vage ord om «forebygging» og den enkeltes ansvar. Hvor blir det av den politiske handlekraften for pasientgruppen vår?
Annonse kun for helsepersonell
Hvert år våkner det politiske Norge når snøen smelter. Den 8. mars og 1. mai kniver statsråder og stortingsrepresentanter om å stå på barrikadene for rettferdighet og solidaritet. Men spol tilbake til 4. mars – Verdens fedmedag. Da er det påfallende stille. Ingen appeller, ingen tydelige strategier, bare en øredøvende munnkurv.Som leder for Landsforeningen for overvektige (LFO) ser jeg daglig konsekvensene av denne tausheten. Hvorfor blir en av vår tids største samfunnsutfordringer møtt med politisk berøringsangst?
En epidemi uten politisk vilje
Tallene er udiskutable: I Norge lever omtrent 1 av 4 voksne med fedme. Dette er ikke et spørsmål om estetikk, men en kompleks, kronisk sykdom som koster samfunnet milliarder og pasientene våre år med tapt livskvalitet. Aller mest alvorlig er utviklingen blant de yngste, hvor hver femte nå er berørt. Likevel ser vi en politisk vegring mot å ta de strukturelle grepene som faktisk beskytter neste generasjon. [3, 4]
Når «forebygging» blir en ansvarsfraskrivelse
Når politikerne en sjelden gang uttaler seg, er budskapet ensidig: De snakker varmt om forebygging og individuelt ansvar. For oss i LFO fremstår dette som en beleilig politisk sovepute. Ved å skyve ansvaret over på pasienten, slipper man å ta de nødvendige kampene mot matvareindustrien eller prioritere moderne behandling i spesialisthelsetjenesten.Paradokset blir grelt når vi ser på de medisinske mulighetene. Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har nylig vurdert moderne legemiddelbehandling som kostnadseffektiv for pasienter med KMI over 35 og tilleggssykdommer. Likevel sitter regjeringen på gjerdet. Mens pasienter venter på hjelp, svarer statssekretæren i Helse- og omsorgsdepartementet at de «trenger mer tid til å utrede». [2, 5]
Et medisinsk klasseskille
Annonse kun for helsepersonell
Hvor mye mer tid trenger man når de faglige rådene og metodevurderingene er entydige? Denne nølingen skaper et uakseptabelt medisinsk klasseskille. Uten offentlig refusjon blir det lommeboken som avgjør hvem som får helsehjelp. Fedme er en av de sterkeste driverne for sosial ulikhet i Norge, og dagens politiske passivitet bidrar aktivt til å øke disse forskjellene. [4]
Skam som barriere for behandling
Hvorfor er talestolen tom på fedmedagen? Svaret ligger i den enorme graden av skam og stigma som fortsatt hefter ved diagnosen. Ved å tie, eller ved kun å peke på «sunne valg», bidrar politikerne indirekte til å opprettholde fordommene. De sender et signal om at dette er en privatsak vi ikke snakker om, fremfor en systemisk svikt i helsevesenet. [1] Solidaritet bør ikke bare gjelde på 8.mars og 1. mai. Den bør også gjelde for de hundretusener av nordmenn som kjemper en daglig kamp mot en kronisk sykdom, og som føler seg sviktet av et system som prioriterer bort deres behov.
På tide å anerkjenne pasienten
LFO forventer mer av våre folkevalgte. Vi trenger politikere som våger å bruke stemmen sin – ikke bare i festtaler, men ved votering når budsjetter og refusjonsordninger behandles. De må slutte å gjemme seg bak fraser om individuelt ansvar når de faglige og medisinske løsningene ligger klare.Hvis dere kan kjempe for rettferdighet i mars og mai, bør dere sannelig klare å kjempe for folkehelsa og pasientrettighetene til de over 1,2 millioner nordmennene dette angår – resten av året.
Interessekonflikter: LFO har holdt foredrag mot honorar for deltakelse i debatter og på møter for leger i regi av Novo Nordisk, samt honorar for deltakelse i debatt fra Nava Medic.
