Vi kan ikke behandle oss ut av barn og unges psykiske helseutfordringer

Riksrevisjonens ferske rapport om psykiske helsetjenester til barn og unge burde være en vekker for alle som arbeider med helse, utdanning og velferd. Mange barn og unge får ikke hjelpen de trenger, og tilbudet de mottar avhenger i stor grad av hvor de bor.

I 68 kommuner er det forhøyet risiko for at barn og unge ikke får hjelp verken fra kommunen eller spesialisthelsetjenesten. Barn og unge som ikke får hjelp tidlig, risikerer økte psykiske plager, skolefravær, frafall, utenforskap og ensomhet. For noen kan problemene utvikle seg til alvorlige psykiske lidelser med langvarige konsekvenser for utdanning, arbeid og livskvalitet.

Ungdata-undersøkelsene viser at noen kommuner rapporterer gjennomgående høyere nivåer av psykiske plager, ensomhet, mistrivsel og skolefravær hos unge. Lokal satsning på fritidstilbud, skolemiljø, aktivisering, inkludering og kvaliteten på forebyggende arbeid spiller en viktig rolle.

Forebyggingsparadokset

Rapporten og ungdatatallene aktualiserer et dilemma som diskuteres for lite.

Når behovet for behandling av moderate og alvorlige psykiske lidelser øker, er det både naturlig at ressursene prioriteres mot dem som trenger mest hjelp. Ingen vil argumentere mot at barn med alvorlig depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading eller andre alvorlige lidelser skal få rask tilgang til god behandling. Samtidig oppstår et paradoks: Jo mer kapasitet som bindes opp til å håndtere de mest alvorlige tilfellene, desto mindre kapasitet kan det bli igjen til forebygging og tidlig innsats.

Resultatet ser vi i mange kommuner. Mindre satsning på de grunnleggende tilbudene som er for alle barn og unge. Helsesykepleiere, skolehelsetjenester og andre lavterskeltilbud bruker stadig mer tid på komplekse behandlingsoppgaver. Da reduseres muligheten til å arbeide systematisk med tidlig identifisering, psykisk helsearbeid i skolen og oppfølging av barn som har begynnende vansker. Barn som strever med ensomhet, stress, søvnproblemer, angst, skolevegring eller belastende livshendelser, risikerer å møte lengre ventetid eller manglende oppfølging. Dermed kan problemer som kunne vært håndtert tidlig, utvikle seg til mer alvorlige lidelser.

På denne måten kan prioriteringene paradoksalt nok bidra til å øke behovet for behandling på lengre sikt.

Vi trenger begge deler

Vi står derfor overfor en grunnleggende utfordring: Hvordan sikre nødvendig behandling til dem med størst behov uten samtidig å svekke det forebyggende arbeidet?

Svaret kan ikke være å flytte ressurser fra forebygging til behandling eller omvendt. Vi trenger begge deler.

Spesialisthelsetjenesten bør håndtere de tilfellene som trenger betydelig spesialisert kompetanse. Samtidig må de universelle tjenestene beskyttes. Skolehelsetjenesten, helsestasjonene og andre kommunale lavterskeltilbud trenger tid og ressurser til å drive grunnleggende helsefremmende og forebyggende arbeid. Dersom disse tjenestene gradvis omgjøres til behandlingsarenaer for alvorlige lidelser, mister vi noe av det viktigste verktøyet vi har for å forebygge psykiske helseproblemer.

Ansvarsfordelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten trenger å bli langt tydeligere. Riksrevisjonen peker nettopp på behovet for å avklare ansvar og sikre bedre koordinering. Barn og unge skal ikke bli kasteballer mellom ulike nivåer i tjenestene.

Ikke et valg

Videre er det et vesentlig poeng å lære av kommunene som lykkes. Når Ungdata viser systematiske forskjeller mellom kommuner som ikke kan forklares av størrelse eller befolkningssammensetning alene, må vi undersøke hva som kjennetegner kommuner med gode resultater. Hvilke forebyggende tiltak fungerer? Hvordan samarbeider skole, helse og fritidssektor? Hvordan skapes tilhørighet og inkludering? Slike spørsmål bør stå sentralt i framtidens psykiske helsearbeid.

Barn og unges psykiske helse kan ikke ivaretas gjennom behandling alene. Et bærekraftig tjenestesystem må både kunne hjelpe dem som er alvorlig syke og forebygge at nye barn utvikler alvorlige problemer. Hvis vi lar alle ressurser gå til å håndtere krisene som allerede har oppstått, risikerer vi å svekke innsatsen som kunne forhindret at krisene oppstod i utgangspunktet.

Det er derfor ikke et valg mellom behandling og forebygging.

Det er et krav om at vi lykkes med begge deler. Hvis ikke vil stadig flere barn og unge falle utenfor, samtidig som presset på tjenestene fortsetter å øke. Det har verken barna, familiene eller samfunnet råd til.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser

Bakken, A. (2024). Ungdata 2024. Nasjonale resultater. NOVA, OsloMet. https://oda.oslomet.no

Riksrevisjonen. (2026). Riksrevisjonens undersøkelse av tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser (Dokument 3:8, 2025-2026). https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2025-2026/tjenester-til-barn-og-unge-med-psykiske-plager-og-lidelser/

Velferdsforskningsinstituttet NOVA. (2024). Ungdata. Lokale ungdomsundersøkelser. OsloMet. https://www.ungdata.no

Folkehelseinstituttet. (2023). Psykisk helse hos barn og unge i Norge. https://www.fhi.no

Helse- og omsorgsdepartementet. (2023). Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033). Regjeringen. https://www.regjeringen.no/opptrappingsplan-psykisk-helse-2023-2033/