Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Med blanke ark i en digital hverdag

Det er utstrakt bruk av ulike kartleggingsskjemaer i kommunal helse- og omsorgstjeneste. De samme opplysningene registreres om og om igjen i ulike varianter, og ingen vurderer samlet tidsbruk. Digitale løsninger for pasientdata må ha tekniske grensesnitt som gjør det mulig å dele og gjenbruke data strukturert.

Publisert: 2022-10-11 — 08.28

Ingrid Anette Wulff

Kronikk: Ingrid Anette Wulff, dr.ing. i datateknikk og seniorrådgiver i A-2 Norge

MED STADIG økende levealder, eldre som trenger flere tjenester, og lave fødselsrater, er det stort behov for tiltak som kan bidra til at eldre kan bo lengst mulig hjemme med minst mulig hjelp, og samtidig forbedre ressursutnyttelsen i helse- og omsorgstjenesten.

Helsetjenesten skal være kunnskapsbasert, og det er til enhver tid en rekke pågående forsøk og utprøvinger som handler om hvordan vi kan avdekke risiko, forebygge, behandle – og rehabilitere – mest mulig effektivt.

KARTLEGGINGSSKJEMAENE. Ikke sjeldent resulterer slike studier i nye kartleggingsskjemaer som er validert etter alle kunstens regler. Men selv om resultatene er gyldige og pålitelige, er det ikke sikkert at de er anvendbare i den praktiske hverdagen. Skjemaene tar blant annet ikke hensyn til hva helse- og omsorgstjenesten vet om brukeren fra før. Dette medfører mye dobbeltregistrering.

Skjemaene tar ikke hensyn til hva helse- og omsorgstjenesten vet om brukeren fra før. Det medfører mye dobbeltregistrering

Et eksempel: Den kommunale helse- og omsorgstjenesten er i dag pålagt å registrere, og holde oppdatert, brukernes funksjonsnivå på en skala fra 1 til 5 på en rekke områder, slik som bevegelighet, syn, hørsel, på- og avkledning, toalett, hygiene og kommunikasjon. Dette er registreringer som inngår i Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR).

Samtidig finnes det flere skjematyper for kartlegging av fallrisiko, der man skal fylle ut noe av det samme. Det kan altså være registrert dårlig syn og bevegelighet på en bruker, men det må likevel fylles ut på nytt i et kartleggingsskjema for fallrisiko, som oftest med en litt annen skala.

Et annet eksempel er ernæring. Brukerens vekt og høyde er registrert i journalsystemet, men man må allikevel fylle inn kroppsmasseindeks (KMI) og svare på vekttap siste tre måneder i et ernæringsskjema.

TILLEGGSREGISTRERING. Det kan være flere grunner til at kartlegginger utføres på denne måten. Hvis man starter med blanke ark, har man full kontroll på dataene man samler inn. Dette er viktig for å kunne trekke konklusjoner fra forskningen, og det er enklere å samle inn egne data enn å trekke ut data fra pasientjournalsystemene. Forskerne er nok også mer opptatt av å produsere gyldige og pålitelige resultater enn av bruk i en hektisk hverdag.

Men når kartleggingene tas i bruk i helse- og omsorgstjenesten etter avsluttet forskning, blir det for mye. Fallrisiko, ernæringsrisiko, brannrisiko, subakutt funksjonssvikt og mye mer skal kartlegges. Ingen har tatt grep for å unngå at de samme opplysningene registreres på nytt i ulike varianter i disse kartleggingene. Dataene er også vanskelig tilgjengelige etter gjennomført kartlegging, og det er ikke vurdert om den samlede tidsbruken overstiger tiden tjenesten har til rådighet.

STRUKTURERT GJENBRUK. Skal dette fungere i en hektisk hverdag i helse- og omsorgstjenesten, må man snu det rundt. Det betyr å gjenbruke det man allerede har, og begrense tilleggsregistrering til det man ikke har fra før. Da må digitale løsninger som inneholder pasientdata, ha tekniske grensesnitt som gjør det mulig å dele og gjenbruke data strukturert, slik at man enkelt kan vise ulike risikoforhold uten dobbeltregistrering.

Når det gjelder eksempelet fallrisiko, vet man, i tillegg til funksjonsnivået, om brukeren er aleneboende, om man har legemidler, hjelpemidler – og data om tidligere registrerte fall. Så kan man eventuelt supplere med registrering av faktiske tilleggsopplysninger, det vil si fallrisikofaktorer som ikke allerede er registrert digitalt.

For ernæring kan man sette opp en automatisk beregning av KMI ut ifra registrert vekt og høyde. Og vekttap kan beregnes automatisk basert på tidligere registrert vekt. Det er også mulig å bruke grafer som viser utvikling over tid. Man kan til og med legge inn et automatisk varsel dersom vekt/KMI går under et bestemt nivå, eller det har vært en vektreduksjon større enn et bestemt omfang.

BEDRE OVERSIKT. I Oslo kommune er en digital løsning (Elise), basert på disse prinsippene, under utvikling, utprøving og innføring. Dette skjer i nært samarbeid mellom operativt helsepersonell og Oslo kommunes egne utviklere.

Med en slik løsning kan tjenesten få bedre oversikt over brukeren, samtidig som de sparer tid. Hvis tjenesten enkelt kan se brukerens fallrisiko, ernæringsrisiko, brannrisiko og lignende, og opplever at det de registrerer faktisk blir brukt og har betydning for oppfølgingen av brukeren, vil også kvaliteten i registreringene gå opp.

Man må slutte med ukritisk å innføre nye (forskningsbaserte) kartleggingsskjemaer. I stedet kan man støtte seg på forskningen i hvilke risikofaktorer man skal følge opp, og så tilrettelegge for gjenbruk – eller nyregistrering i de tilfellene der man faktisk mangler en relevant risikofaktor.


Tilleggsinformasjon: 
Ingrid Anette Wulff har doktorgrad i skjæringspunktet mellom teknologi og organisasjon – om ivaretakelse av brukerperspektiv i teknisk utvikling. De siste fire årene har hun bistått helse- og omsorgstjenesten i Oslo kommune med å digitalisere pasientoverganger.


Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 12-utgaven

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!