Hva venter meg som helse- og treningsfysiolog?

Kronikk: Tom-Daniel Laugerud, tredjeårsstudent ved linjen trening, helse og prestasjon (THP) med fordyping i fysisk aktivitet og helse, Norges Idrettshøgskole

I FREMTIDEN KAN jeg se for meg å jobbe både preventivt – og for å behandle pasienter etter at en lidelse har oppstått eller diagnose blitt stilt: En som jobber sammen med annet helsepersonell som leger og fysioterapeuter.

Norges Idrettshøgskole (NIH) har tilbudt utdanningen fra 1992, men yrkesgruppens vei til synlighet i sektoren har vært lang. Dette henger nok sammen med at en samlende yrkestittel først har kommet på plass siste par årene.

VANSKELIG Å SE FORSKJELLENE? Til tross for at kompetansen har vært til stede i en årrekke, er det først nå, med en samlende tittel, at man kan bli enda mer synlig. Jeg har forståelse for at det, for noen, til tider kan være vanskelig å se forskjell på oss og andre profesjoner, som fysioterapeuter.

I en kronikk i Dagens Medisin har Therese Fostervold Mathisen og medforfattere fra Norsk Forening for Helse- og Treningsfysiologer adressert  at «Fysioterapeuter har fire år høgskoleutdanning med bachelorgrad og spesialkompetanse i forebyggende og rehabiliterende arbeid som er relatert til muskel-/skjelettplager».

Helse- og treningsfysiologer har en treårig høgskoleutdanning med bachelorgrad og spesialkompetanse i aktivitetsmedisin, som å bruke fysisk aktivitet i forebygging og behandling av livsstilslidelser og psykiske lidelser. De har også kompetanse i å utøve livsstilsveiledning, og jobber med å kvalifisere som autorisert helsepersonell.

FOREBYGGING. Hvis man tar utgangspunkt i legemeldt sykefravær, utgjorde dette 24 millioner tapte dagsverk i 2019. De to store gruppene av diagnoser er 39 prosent muskel- og skjellettdiagnoser, psykiske diagnoser er på 24 prosent og hjerte- og kardiagnoser er på fire prosent. Her kan man jobbe med forebygging i større grad for å gjennomføre en livsstilsendring, noe som er særlig viktig ettersom hjerte- og karsykdommer representerer 31 prosent av alle dødsårsaker globalt (2016).

For andre livsstilssykdommer, eksempelvis type 2-diabetes som, ifølge tall fra FHI, berører 316.000–354.000 personer, kan regelmessig fysisk aktivitet redusere faren for å få diagnosen.

TRENING PÅ RESEPT? Da er spørsmålet hvor mye av sykefraværet kunne ha vært forebygget – og spart samfunnet for enorme summer i utgifter –både direkte og indirekte? For ikke å snakke om den menneskelige kostnaden i form av lang ventetid på behandling som kan forverre tilstanden. Dette er bare ett aspekt av dagens samfunnsmessige utfordringer, hvor vi som helse- og treningsfysiologer kan bidra. Ved å jobbe mer forebyggende med mennesker kan andelen av dem som blir pasienter, reduseres.

Helsedirektoratet oppgir tiltak og virkemidler i primærhelsetjenesten som frisklivssentraler, men kan det legges på ytterligere tiltak? Kan man i større grad få «trening på resept», eller sørge for andre lavterskeltilbud gjennom arbeidsplasser med yrkesgrupper som har størst sykefravær? Jeg har ikke svaret på dette, men tror uansett at denne utfordringen ikke kan løses av ett tiltak eller av én yrkesgruppe. Her trengs et bredt samarbeid og en rekke ulike tiltak som kan fange opp problemene på ulike stadier.

HVA LÆRER VI? Da jeg tok valget å begynne på NIH, var det basert på et ønske å jobbe med mennesker og hjelpe dem med en livsstilsendring, og lære hvordan man i større grad kan jobbe mer preventivt med et holistisk menneskesyn som kan fange opp ulike problemer før de blir en alvorlig diagnose.

Mange av våre fag har lignende innhold som andre yrkesgrupper i helsesektoren:

• humanfysiologi
• arbeidsfysiologi
• treningsfysiologi
• trening og kreft
• aktivitetsmedisin
• idrettsmedisin
• helsekommunikasjon, og
• funksjonell anatomi.

Mye av utdanningen handler om hvordan vi skal jobbe med mennesker i risikogrupper og pasientbehandling, ikke bare «hvordan å trene». I emnet trening og kreft lærer man om de ulike behandlingsformene ved kreftsykdom, samt vanlige akutte bivirkninger og seneffekter ved dem. Selv om vi ikke deltar i den kliniske behandlingen av pasienten, er dette fortsatt viktig kunnskap å ha med seg inn i arbeidet med aktivitetsmedisin og tilrettelegging av treningen.

FREMTIDEN. Vi har yrkespraksis på en rekke arbeidsplasser, hvor ulike mennesker behandles. Jeg håper at man med tiden får på plass ytterligere praksis i studiet, slik at fremtidens studenter i større grad kan knytte teori og praksis sammen.

I fremtiden håper jeg at rollen til min yrkesgruppe er en viktig likestilt tredjepart i samarbeidet mellom for eksempel fastleger og fysioterapeuter. Med en bred kompetanse innen aktivitetsmedisin, kan man bidra til forebygging, behandling og/eller en livsstilsendring hos ulike grupper.

På sikt håper jeg at min kommende yrkesgruppe blir autorisert helsepersonell. Da kan vi få den statusen vår yrkesgruppe fortjener – og bli viktig samarbeidspartner innen helsesektoren.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 11-utgaven