Hvorfor så lav respekt for pasienters rettssikkerhet i psykisk helsevern?

Innlegg: Mona Keiko Løken, cand.jur., Oslo

MENS DET ER satt søkelys på sykehusenes manglende etterlevelse av kravet til «stor sannsynlighet» for positive behandlingseffekter ved tvangsmedisinering, har en annen form for ulovlig medisinering av personer med alvorlig psykisk lidelse gått fullstendig under radaren.

Pasienter som mangler samtykkekompetanse på grunn av en alvorlig psykisk lidelse, for eksempel en psykoselidelse, kan ikke gis antipsykotiske medisiner uten at det først treffes et enkeltvedtak om det. Kravet om vedtak er ikke betinget av at pasienten motsetter seg behandlingen.

Det må også treffes vedtak når pasienten samarbeider eller forholder seg passivt til behandlingstiltaket. Dette følger uttrykkelig av pasient- og brukerrettighetsloven, § 4–3 femte ledd.

MEDISINERES UTEN VEDTAK. Bestemmelsen regulerer all undersøkelse og behandling i psykisk helsevern for denne pasientgruppen, også ved tvungen observasjon. Likevel blir tvangsinnlagte pasienter på rutinemessig basis medisinert uten vedtak, gjerne med høye doser, selv om de etter sykehusets vurdering ettertrykkelig mangler samtykkekompetanse.

Siden pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen, blir medisineringen betraktet som frivillig. Praksis er da at det ikke treffes vedtak, selv om det ikke er gitt et gyldig samtykke. Slik unngår sykehuset en rekke saksbehandlingskrav og rettssikkerhetsgarantier for pasienten. Sykehuset trenger for eksempel ikke å forholde seg til kravet om stor sannsynlighet for positive behandlingseffekter, eller at gunstige virkninger klart må oppveie ulempene ved eventuelle bivirkninger. Dette til tross for at treffsikkerheten ved bruk av antipsykotika er usikker og lav, både ved akuttbehandling og – særlig – ved vedlikeholdsbehandling.

FORSVARLIGHET. Det kan være ulike grunner til at pasienten ikke viser eller evner å formidle motstand. Uten vedtak foreligger det heller ingen avgjørelse som pasienten eller dennes nærmeste pårørende kan klage på. Slik blir svært sårbare mennesker frarøvet sin rettsbeskyttelse. Dette kan forsterke opplevelsen av maktesløshet.

Hvorfor gjør sykehusene dette? Skyldes det dårlig kunnskap om regelverket og sviktende styring? Eller vitner det om en grunnleggende mangel på respekt for rettssikkerheten til pasienter i psykisk helsevern?

Uansett er medisineringen ulovlig etter gjeldende rett, og det er et alvorlig brudd på kravet til en forsvarlig virksomhets- og yrkesutøvelse.

LANGVARIG PRAKSIS. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–3 femte ledd er et resultat av lovgivers avveiing mellom rettssikkerhetshensyn og hensynet til å sikre pasienten helsehjelp. I lovforarbeidene har departementet uttrykt at det ellers er risiko for omgåelse av de strenge vilkårene for bruk av tvang i psykisk helsevernloven. Bestemmelsen ble vedtatt i 2006, men medførte ingen endring av rettstilstanden.

Heller ikke etter tidligere lovgivning var det adgang til å gi antipsykotisk behandling uten vedtak til pasienter som manglet samtykkekompetanse på grunn av en alvorlig psykisk lidelse. Det er derfor grunn til å tro at den ulovlige medisineringspraksisen har pågått i årevis. Problemstillingen har vært kommentert både av Paulsrud-utvalget (NOU 2011: 9) og Tvangsbegrensningsutvalget (NOU 2019: 14).

KVALITETSHEVING. Selv om rettsregler kan virke begrensende for helsepersonell, er det viktig å huske på at reglene har som formål å heve kvaliteten på tjenesten.

Rettssikkerhet og menneskerettigheter er derfor også en del av det å gi god helsehjelp. Å ta dette på alvor er det samme som å ta pasienten på alvor. Det har presumtivt en uvurderlig terapeutisk verdi.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven