Fysioterapiens fadese

Kronikk: Tor Atle Rosness, lege og seniorrådgiver ved Folkehelseinstituttet

LA DET VÆRE SAGT, fysioterapi kan hjelpe flere som trenger det: for eksempel de med hjerneslag, alvorlige respiratoriske lidelser, trafikkskadde eller personer med kroniske yrkesskader.

Heldigvis finnes det ikke for mange slike pasienter i Norge i dag. Men det betyr at fysioterapeuter med og uten driftstilskudd må finne andre pasientgrupper å sko seg på fordi det er mange av dem om beinet. Dermed blir det «terapeutiske» som fysioterapeuter tilbyr raskt uoversiktlig og ullent.

UOPPLAGTE BEHOV. Som fastlege kan det være fristende å henvise en pasient med for eksempel en kronisk skulderplage til fysioterapeut fordi da har vedkommende om ikke annet forlatt legekontoret med noe mer enn generelle legeråd.

Slike henvisninger fylles ut av leger ofte med viten om at det ikke finnes god nok dokumentasjon for at fysioterapi vil hjelpe i tilstrekkelig grad for ymse tilstander. Og at rollen til fysioterapeuten betyr ofte forsvinnende lite.

Det er dog viktig å huske at selv om det ikke finnes nok evidensbasert kunnskap så er ikke det ensbetydende med at noe ikke har effekt, kun at man ikke kan vise til en slik effekt. Fysioterapeuten som hevder at behandling på slike tilstander virker utover placebo sitter derimot igjen med svarteper.

BRØD OG SIRKUS. At behandling hos en fysioterapeut ikke lot seg måle på en effektiv måte skjønte også Regjerningen. Og i begynnelsen av 2017 hvor mer enn 200 000 pasienter hadde før fått gratis fysioterapi for flere diffuse diagnoser ble det satt stopp. Det var naturlig nok ikke populært blant fysioterapeuter.

Året etterpå derimot vedtok Stortinget å fjerne kravet om at pasienter trenger henvisning fra lege for å få stønad til fysioterapi. Angivelig med formål om å sikre pasienter raskere tilgang til diverse tjenester hos fysioterapeuter som har driftsavtaler med kommunen. Men på hvilket faglig grunnlag ble vurderingen tatt?

LITE SELVINNSIKT. Fysioterapeuter har kritisert osteopater og naprapater sin virksomhet på grunn av manglende dokumentasjon men viser lite selvinnsikt når det gjelder effekten av deres egen.

Personer som ikke trener regelmessig ønsker gjerne en snarvei til bedre kondisjon ved å oppsøke eller bli henvist til fysioterapeut på frisklivssentraler, eller få tilbud på sykehjem. Men det finnes lite kunnskap om at slike tilbud gjør personer friskere - helhetlig sett.

Det betyr ikke at tilbudet er dårlig, men at effekten av det er altså vanskelig å måle. De minst aktive vil føle seg bedre om de beveger seg mer – men det er ikke fysioterapeutens fortjeneste, det er dem selv og det statistiske fenomenet «regression to the mean».

GOD FOLKEHELSE. Ved å tilby fysioterapi til pasienter som ikke har et uttalt behov for det, gjøres det samtidig en bjørnetjeneste for alle med usunne levevaner og diffuse muskel- og skjelettskader. Da trenger ikke de å ta grep selv, de kan overlate ansvaret for egen kropp til fysioterapeuten når som helst.

Det er ikke i tråd med god folkehelse. Frisklivssentraler henter sin profitt fra å ta imot ofte marginale pasienter og tilby såkalte reseptbelagte løsninger.

De bør ikke være lovpålagt.

Det er fordi god folkehelse handler først og fremst om å forebygge sykdom – ikke behandle i etterkant. Fysioterapeuten kommer således for sent inn i møte med pasienten og etter skaden har allerede skjedd.

Fysioterapeuter bør legge om måten de opererer på og bruke kunnskapen sin på å forebygge sykdom i større grad hos de som trenger det og ikke vente til noen trenger behandling og så overkompensere med lovord som kunne kommet fra en overivrig personlig trener.

Dagens situasjon er en fadese for fysioterapeuter.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at meningene i artikkelen er hans egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgivers synspunkter.