Kunnskapsbasert helsepolitikk er nødvendig for bærekraftige helsetjenester med god kvalitet

Fra 2030 vil det være flere eldre enn barn og unge i Norge. Helsetjenestebehovet vil gå opp, samtidig som antall skattebetalere går ned. Det vil bli utfordrende å sikre gode, likeverdige og bærekraftige tjenester til hele befolkningen fremover.

Publisert
Jonas Minet Kinge

Kronikk: Jonas Minet Kinge, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og seniorforsker ved Folkehelseinstituttet
Geir Godager, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo

Geir Godager

RESSURSENE I HELSETJENESTEN er under et stadig økende press. De store fødselskullene fra midten av forrige århundre er i ferd med å bli gamle og det medfører utfordringer med levering av helsetjenester verden rundt. Også i Norge har vi utfordringer med aldring: Fra år 2030 vil det for første gang være flere eldre, enn barn og unge i Norge.

Dermed går antallet med helsetjenestebehov opp, samtidig som antallet skattebetalere går ned. På samme tid forventer vi en helsetjeneste av høy kvalitet, vi forventer god kapasitet og kort ventetid uavhengig av bosted og egen privatøkonomi.

Det blir utfordrende å sikre gode, likeverdige og bærekraftige tjenester til hele befolkningen fremover.

Ressursknapphet vil alltid være en utfordring i helsesektoren og dyr medisinsk teknologi vil kreve at helsetjenestene blir stadig mer effektive. Dette setter oss i vanskelige situasjoner hvor noe må prioriteres over annet. Dersom en pasientgruppe eller behandlingstype tilføres mer ressurser, blir det mindre ressurser til andre pasientgrupper og behandlinger.

Ressursknapphet vil alltid være en utfordring i helsesektoren og dyr medisinsk teknologi vil kreve at helsetjenestene blir stadig mer effektive

Pandemien har også synliggjort på en ny måte hvordan tiltak for å hindre en sykdom (smittespredning) kan ha negative konsekvenser for mange: Vi vet at smitteverntiltakene har påvirket barns læring, vi vet at sosial distansering har ført med seg ensomhet og redusert livskvalitet for mange.

Under pandemien har helseøkonomer både nasjonalt og internasjonalt argumentert for et behov for en mer helhetlig vurdering av fordeler og ulemper med ulike strategier for pandemihåndtering.

KUNNSKAP OM TILTAK. Holden-utvalget har gjort en stor og viktig innstas ved å vurdere både nytten og kostnadene ved tiltakene. Samtidig har de vektlagt usikkerheten og behovet for mer kunnskap. Selv om vi har mye dokumentasjon på velferdsgevinstene av vaksiner, er kunnskapsgrunnlaget betydelig mer variabelt for andre smitteverntiltak.

Vi vet ikke sikkert hvor virkningsfullt det var å stenge skoler, eller om forbedret ventilasjon og færre fritidsaktiviteter kunne gjort samme nytte. Videre er det slik at smitteverntiltak sjelden innføres alene og i økonomiske evalueringer fremover, vil det være særlig relevant å forsøke å forstå interaksjoner mellom tiltak, slik at man kan beregne totale effekter.

Parallelt er rettferdig fordeling viktig i helsepolitikken. Flere utslagsgivende årsaker til sosiale ulikheter i helse er relatert til livsstil og levekår, noe som ofte ligger er utenfor helsevesenets kontroll. Likevel kan helsetjenesten bidra til å opprettholde, redusere eller forsterke ulikheten.

Likebehandling kan bety at alle skal behandles likt, men det kan også bety at pasienter behandles ulikt for å realisere likere resultat. I så fall må man være villig til å ofre noen tiltak, om de øker de sosiale ulikhetene i helse.

BETALINGSMEKANISMER. Kombinert med gode prioriteringsmekanismer, er utforming av kontrakter og betalingsmekanismer et av fagområdene som blir viktig fremover. Et av feltene det forskes mye på er betaling av allmennleger. Vi trenger mange nye fastleger. Samtidig ser det ut til at stadig færre ønsker å bli det – og det er snart like mange vikarer som fastleger i allmennlegetjenesten.

Selv om det er store forskjeller mellom helsesektorene i ulike land, har mange land liknende utfordringer med å rekruttere av allmennleger til spredtbygde områder – Det vil blant annet presenteres forskning med samme utgangpunkt fra Australia, Danmark og Senegal på den Europeiske helseøkonomikonferansen denne uken.

Blant annet kjennetegner gode betalingsmodeller for allmennleger, en fast og variabel betaling. Vi mener at det dessverre ser ut til at de senere års endringer i betalingsmodellen for allmennleger ikke alltid har vært kunnskapsbasert. Norge var trolig alene om å innføre omvendt overtid for fastleger i en tid der fastleger er en særlig knapp ressurs.

Helsetjenestene i Norge koster mer nesten 80 000 kroner per innbygger per år og dette forventes å øke betydelig fremover. Vi blir trolig tvunget til å gjøre endringer i helsetjenesten gjennom tiltak som kan stimulere virksomhetene til å øke produktiviteten. Samtidig må man ikke underspille viktigheten av forebygging. Det er store og økende kostnader forbundet med livsstilssykdommer og psykiske lidelser, spesielt blant marginaliserte grupper.

For å oppnå bærekraftige helsetjenester av god kvalitet er kunnskapsbasert helsepolitikk nødvendig.

Interessekonflikt: Begge forfatterne er en del av arrangementskomitéen til den Europeiske helseøkonomikonferansen, ingen oppgitte interessekonflikter ut over det.

Powered by Labrador CMS