På tide med et annet perspektiv på selvmordsforebygging

Kronikk: Farhan Shah, filosof og forsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO)

I MØTE MED selvmord og forebyggende arbeid dominerer den biomedisinske sykdomsmodellen. Den sterke sammenhengen mellom psykisk sykdom/lidelser og selvmord – den famøse 90 prosents sannheten – har uheldige og utilsiktede konsekvenser for forebyggende arbeid.

Den biomedisinske sykdomsmodellen er et reduksjonistisk perspektiv som leder an til biologisering og psykiatrisering av menneskelivets kompleksitet, som i klinisk sammenheng aktualiseres i form av standardiserte risikofaktor-baserte vurderinger, slik det fremkommer i Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern.

KONTRAPRODUKTIVT. Med beskrivelser som underliggende individualpatologi ved selvmord, forsvinner forståelsen av personer som aktører i et normativt rom av begrunnelsessammenhenger – enn som rene biokjemiske organismer og prosesser i et kausalt rom av årsak og virkning som må «fikses» og «behandles» av et spesialisert behandlingsregime. Søkelyset og oppmerksomheten rettes på denne måten mot individet. Når suicidalitet blir en psykisk sykdom som ligger i det selvmordstruende individet, underkjennes dermed betydningen av det kontekstuelle og relasjonelle i møte med å forebygge selvmord.

Å neglisjere og underkjenne disse dimensjonene er kontraproduktivt i det selvmordsforebyggende arbeidet.

SOSIALE LIDELSER. Det utgjør nemlig en vesensforskjell å betrakte mennesker basert på en biomedisinsk grunnforståelse – og det å se på mennesker som personer med livsproblemer i møte med eksistensens ontologiske kjensgjerninger. Dette åpner for en vesentlig strukturell og kontekstuell dimensjon, hvor dette i stor utstrekning er et spørsmål om de politiske rammevilkårene, om hvordan samfunnet anerkjenner og betjener de fundamentale vilkårene ved vår eksistens.

Fravær av dette perspektivet legger opp til en psykologisering av helsefarlige strukturelle (makt-)forhold, forstått som sosiale lidelser. Sosiale lidelser innebærer å se individer i kontekst av sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske sammenhenger. Slikt kan fagpersoner og behandlere justere deres blikk for kilder for livssmerte og lidelse som ligger utenfor de selvmordstruende, men likevel i deres spesifikke kontekst, for å kunne utvikle og tilby adekvat hjelp.

KOMMUNIKATIVE HANDLINGER. Selvmordsforsker og professor Heidi Hjelmeland ved Institutt for psykisk helse ved NTNU, er forfatter av boken «Selvmordsforebygging – For å kunne forebygge selvmord må vi forstå hva suicidalitet handler om» (2022). Hun skriver at selvmordsatferd og selvmord bør forstås som kommunikative handlinger.

Det sentrale ved dette teleologiske og eksistensielle perspektivet er å anstrenge seg for å forstå hva suicidale mennesker forsøker å kommunisere med omverdenen gjennom selvmord og selvmordsforsøk. Og skal det kommunikative og eksistensielle ved suicidalitet forstås, bør det forstås fra et intrasubjektivt og førsteperson-perspektiv: Altså hvordan selvmordsnære enkeltmennesker forstår og fortolker seg selv og sin verden.

EN MEDVANDRER? Dog bør det erkjennes at ingen andre kan fullt ut forstå og føle hvordan den selvmordsnære tenker og føler. Denne erkjennelsen stimulerer til en eksistensiell ydmykhet og åpenhet, men også et mot til å møte mennesker der de er. I Søren Kierkegaards ordelag: «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der».

Spørsmålet fagpersoner og behandler i psykisk helsevern bør stille seg selv, er: Har de, i møte med de selvmordsnære, funnet de der hvor de er, og begynt der? Dette motet har mer med ens «være-kvaliteter» å gjøre enn ens «gjøre-kvaliteter». Ens være-kvaliteter innebærer ikke et fokus på diagnose, patologi eller paternalisme, men snarere å være en medvandrer, en som tar seg tid til å famle med de selvmordsnære når den svarte tåka kommer: Å orke å tre inn i den mørke tunellen de befinner seg i, sette seg ned litt der og være speil, selv når alt synes uten håp, retning og mening.

TILLIT TIL LIVET? Gjennom nærvær og omsorg i form av «empatisk medværen», kan de selvmordsnære føle at de ikke står alene med sin livssmerte, at man kan være «alene sammen» i de timene og den tiden når vi kjenner på at livets byrde ikke kan bæres mer: Å romme det brutale. Det råe. Det forvirrende. Og det meningsløse. Å romme livssmerten, like uunngåelig som en strøm av tidevann. Og på den måten være en relasjon som gir de selvmordstruende tillit til livet, til å hjelpe dem til å ville leve. Igjen.

På denne måten kan helsepersonell og enkeltmennesker være bedre i stand til å avdekke de subjektive meningstilskrivelser tilknyttet selvmordsforsøk – fundamental subjektforståelse – og dermed være bedre rustet til å yte kvalifisert hjelp og støtte i møte med selvmordstruende mennesker.

Tiden er for lengst overmoden for å rette et større fokus på den kompleksitet som ligger bak selvmord og selvmordsforsøk. Den biomedisinske modellen er en inadekvat forståelsesmodell, som bør suppleres med relasjonelle og eksistensielle determinanter hvis vi som et samfunn ønsker å forstå – og effektivt forebygge – selvmord.

Ingen oppgitte interessekonflikter