Rettferdig helsehjelp?

Som helsepersonell bør vi være bevisst på vår ubevisste forutinntatthet, og gjøre vårt ytterste for å minimere dette.

Publisert
Frida Hol Ellingsen

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Frida Hol Ellingsen (f. 1994), medisinstudent ved Universitetet i Tromsø (UiT) og ambulansearbeider ved Helgelandssykehuset

I 1961 BLE det vedtatt etiske regler for leger. Her går det blant annet frem at legen «skal bygge sin gjerning på rettferdighet i forholdet til pasient og samfunn» og at «legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet».

Vi vet at sosioøkonomiske forhold, kjønn og etnisitet påvirker helsen til en pasient. Som helsepersonell lærer vi at vi skal ta hensyn til disse faktorene, og samtidig utøve rettferdig helsehjelp.

RETTFERDIGHET? Men hva er rettferdig helsehjelp? Bør man behandle alle likt, eller bør man utøve mer helsehjelp til dem som har størst risiko for å sykdom? Og ikke minst: Burde vi heller ha lært mer om hvordan vår ubevisste forutinntatthet, og gruppering av mennesker, påvirker helsen til en pasient.

Et eksempel på dette er at det er større risiko for komplikasjoner under en operasjon dersom kirurgen er av et annet kjønn enn pasienten selv. Betyr dette at den enkelte behandler er bedre til å behandle en pasient som er mer lik en selv? I tillegg vet vi at afroamerikanske innbyggere i USA har betydeligere lavere sannsynlighet for å motta hjerte- og lungeredning enn den øvrige befolkningen. 

Bør man behandle alle likt, eller bør man utøve mer helsehjelp til dem som har størst risiko for å sykdom?

EN FOLKEHELSETRUSSEL? Den amerikanske legeforeningen uttalte i 2020 at ubevisst forutinntatthet er en trussel mot folkehelsen – med et spesielt søkelys på rasisme i kjølvannet av Black Lives Matter. Og dette er ikke unikt for USA. Studier fra Norge viser at forutinntatthet kan være med på å forklare økt risiko for uheldige fødselsutfall blant innvandrerkvinner. Storbritannias legeforening har også adressert dette med et nettkurs om ubevisst forutinntatthet.

Et annet dilemma er at psykisk sykdom er én av de største faktorene for tidlig død og dårlig somatisk helse. Bør vi derfor gjennomføre flere somatiske undersøkelser av psykisk syke mennesker basert på risiko? Eller bør vi la være – ettersom flere undersøkelser og mer behandling generelt kan forverre tilstanden til en pasient?

KATEGORISERINGEN. For å kunne forstå verden og gjøre den enklere, har man ofte en tendens til å kategorisere og generalisere basert på mønstergjenkjenning. Vi gjør alle dette – enten vi liker det eller ei.

Løftet om å «… ivareta den enkelte pasients interesse og integritet» forsterker behovet for å generalisere, og til å ta avgjørelser basert på statistikk og risikoanalyse. Men hvor mye hensyn skal vi faktisk ta, og hva er rettferdig? Spørsmålene er mange og komplekse, og det trengs mer forskning og søkelys på slike spørsmål i forbindelse med utdanning av helsepersonell.

Første steg i riktig retning vil være å innse at vi alle er forutinntatt, og at vi alle må gjøre en innsats for å minimere dette. Ikke minst bør Legeforeningen systematisk ta tak i dette.


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven

Powered by Labrador CMS