Samtaler som skaper

Krisen har vist at vi trenger mange typer samtaler i kunnskapsdugnaden.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Helen Brandstorp

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege og divisjonsdirektør for analyse og samfunn i Helsedirektoratet

ENDELIG TREFFES vi på kurs og konferanser igjen! Å møte fagfolk man har lest innlegg fra, chattet med eller bare møtt digitalt, har vært blant høstens høydepunkt.

Spesielt de spontane «jeg må bare fortelle deg»-samtalene oppleves som små gaver. Innpakning i flerdimensjonale omgangsformer øker impact-faktoren. Men all type formidling som gir liv til tallene og de strippende beskrivelsene i byråkratiet, har vært fine å oppdage. En kritisk vinkling kan være skjerpende – noe nytt som få har tenkt på, kan bli til samarbeid – mens bekreftelser gir tryggere bevegelser.

MOTIVASJON. Folkehelseinstituttet (FHI) er krisens klart viktigste og mangfoldige kunnskapsleverandør. Allikevel: Hva som har skjedd, og hva som er viktig videre, trenges det flere typer kunnskap og ditto perspektiv for å se. Det er imponerende mange som har bidratt med sitt beste, igjen og igjen, uten annen lønn enn den i himmelen.

Små treff med personell fra hele førstelinjen har gitt motivasjon for egen del i krisen. Sagene bydels helsekontorer er samlokalisert med oss på Storo. Små passiarer ga glimt inn i hjemmesykepleiens munnbindsituasjon i fjor – samt i at samarbeidet mellom linjene var styrket – sett fra en fastleges stol.

FHI er krisens klart viktigste og mangfoldige kunnskapsleverandør. Imponerende mange har bidratt med sitt beste, igjen og igjen, uten annen lønn enn den i himmelen

DIALOGKANALER. Skriv om hjemmetjenesten, ba en venn meg, litt lenger tilbake. Nå dukker rådet opp igjen. Og ja, de lite synlige hverdagsheltene fortjener oppmerksomhet. I podcasten «Helseaktuelt – Snakkes med Nakstad» fikk vi i fjor en prat om å lette sykehjempersonells tilgang til influensavaksine i Oslo, og om at de som drar fra hjem til hjem, selv holdt seg mest hjemme for ikke å bringe smitte videre. Vi snakket med sykepleiernes forbundsleder Lill og Geir Jøran i ambulansen i Alta.

Men oftest inviterte vi samfunnsmedisinere og kommuneleger. Den viktigste og formelle dialogkanalen med dem og kommunene går imidlertid via de ti statsforvalterne. Brev, ukentlige rapporteringer og oppfølgingsmøter er med dem. Statsforvalterne kjenner og veileder både enkeltkommuner og hele regioner, en oppgave som har blitt både synlig og styrket under krisen.

STØTTESTRUKTURER. I noen grad har statsforvalterne nærmet seg rollen til de regionale helseforetakene. De er langt unna driftsansvar, men det å sørge for oversikt og bidra i nettverk med mange lokale og sentrale aktører, kan ligne.

Tør jeg spå at regionale støttestrukturer for kommunene fortsatt vil styrkes? Med forbindelser også til helsefellesskapene, som ofte rettes inn mot samhandling?

Økt støtte til å sikre kapasitet og kvalitet i førstelinjen trengs. Høyaktuelt er rekruttering og stabilisering av kompetent personell – fastleger og andre. Turnoveren innen pleie og omsorg er altfor stor, ifølge tallenes tale.

BAKKEKONTAKT. Foruten anerkjennelse for jobben man gjør, vil fagfolk ha gode fagmiljø. Det skapes ikke automatisk ved å samle flere personer. Tid til å utøve og til å utvikle faget, er viktig – via utdanningsaktiviteter, innovasjon, forskning og kvalitetsutvikling på arbeidsplassen.

Statens videreføring av «Kompetanseløftet» frem til 2025 kan derfor bli uhyre viktig i kommunene. KS sitt arbeid med Kommunenes strategiske forskningsorgan  må nevnes, sammen med digital velferdsutvikling gjennom nettverk. Vi trenger kompetente miljøer som er tettere på, med kjennskap og kunnskap som går lenger ut enn vi kan nå. For man kan føle seg litt langt unna «virkeligheten» når man sitter oppe i et åpent kontorlandskap – med utsikt til høyhus som det ikke bor folk i. Gode rapporter, artikler, alle typer medier og personlige meldinger hjelper på bakkekontakten.

PLAUSIBILITETSSTRUKTUR. Jeg får meldinger om sårbare grupper og om nye ordninger som Helsedirektoratet koordinerer, som «Testing, isolasjon, smittesporing og karantene» (TISK), innreisesystemet og andre nye elektroniske løsninger. Enkelte har selv tatt grep og for eksempel laget system for elektronisk smittesporing og for bedre oversikt over helsedata – breddet til manges hjelp og glede.

Klart, vi i staten ser og løser ikke alt, men er allikevel en «plausibilitetsstruktur» som setter agenda. Hva som er plausibelt – som oppleves sant – styres jo ikke bare av vårt eget perspektiv. Det gjør også sosiale strukturer, som institusjoner med kjente roller, ordninger og økonomiske relasjoner.

Peter L. Berger beskrev plausibilitetsstrukturer – og at alle typer kunnskapssystemer i grunnen er slike. Åpenhet både utfordrer og forbedrer disse og våre etablerte sannheter, demokratisk.

Krisen har vist at vi trenger mange typer samtaler i kunnskapsdugnaden.


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen/Legeliv i 17-utgaven

Powered by Labrador CMS