Slett studielånet til alle intensivstudenter – nå!

Kronikk: Natalie Skeie, sykepleier i Grimstad kommune og masterstudent i intensivsykepleie ved Universitetet i Agder

VI KAN omtrent ikke gå inn på nett eller klikke oss inn på et sosialt medium uten at artikler og kronikker om mangelen på intensivsykepleiere lyser mot oss – gjerne med bilder av en alvorlig NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen eller helsestatsråd Bent Høie (H) i spissen.

HVORFOR? Men hvorfor skal jeg gidde å utdanne meg til et yrke der arbeidsgiver plutselig pålegger sine ansatte å jobbe ekstra helger om sommeren – og frata oss sommerferie uten å gi kompensasjon?

Hvorfor vil jeg utsette meg selv for smitterisikoen og belastningen som dette arbeidet medfører? Hvorfor skal jeg ofre fritid, familietid, inntekt og pensjonssparing for spesialiseringen nasjonen skriker etter i dag, for egen regning?

Dersom mangelen på intensivsykepleiere er så prekær som dere sier, må dere få til bedre ordninger for oss som faktisk vil utdanne oss til å bli intensivsykepleiere.

Se også: Jeg er hun som ikke orket mer

REKRUTTERINGSTILTAK? Mange av de som tar videreutdanning/master i intensivsykepleie, får lønn under studiet. Lønnens størrelse varierer fra sted til sted, men ta Sørlandet sykehus HF (SSHF) som et eksempel, som gir 80 prosent lønn til mange av intensivstudentene ved Universitetet i Agder (UiA) – dersom studentene allerede har et ansettelsesforhold på sykehuset.

Har man, som meg, et ansettelsesforhold i kommunehelsetjenesten, men med et brennende ønske om å bli intensivsykepleier, må man ta regningen selv. Til tross for at det var to ledige utdanningsstillinger til intensivstudenter på sykehuset i Kristiansand da jeg søkte. Og dette kaller dere rekrutteringstiltak?

UTROLIG BITTERT. Dersom jeg sammenligner meg med mine medstudenter, vil jeg – økonomisk sett – ligge så langt bak at jeg aldri vil kunne ta dem igjen: Tapt arbeidsfortjeneste, tapt pensjonssparing og lån fra Lånekassen gjør at jeg aldri vil kunne tjene inn igjen det jeg har brukt på å ta denne utdanningen. Dette er utrolig bittert.

Jeg jobber hver andre helg i tillegg til studiene. Et studium som tilsvarer 40 timer i uken. Jeg har to små barn, billån, huslån og – på toppen av kransekaka – studielån. Fordi jeg må jobbe slik at inntekten min overstiger Lånekassens latterlig lave grense for hvor mye man kan tjene før stipend blir omgjort til lån, blir lånet høyere enn jeg orker å tenke på.

En annen yrkesgruppe som det trengs rekruttering til, er læreryrket. Der har det blitt forhandlet frem en ordning hvor man får slettet deler av studielånet sitt dersom man jobber i grunnskolen noen år etter endt utdanning.

Det må da være mulig å få til en slik ordning for intensivstudentene?

URETTFERDIGHETEN. Jeg er sjeleglad for at jeg kom inn på studiet og at jeg – med et nødskrik – får kabalen til å gå opp. Fordi jeg elsker intensivfaget. Fordi jeg vil behandle akutt og kritisk syke mennesker og inneha den kunnskapen som trengs. For tro meg: Det er avansert behandling som krever spesialkompetanse.

Men jo mer jeg tenker over hvor urettferdig det er at jeg skal ta regningen for kompetansen som Norge skriker etter, gnager det mer og mer. Akkurat nå frister det mer å begynne som lærling i min manns tømrerfirma.

TOTALBELASTNINGEN. Intensivstudiet krever alt av meg. Jeg ofrer enormt mye for å kunne gjennomføre utdanningen, og det samme gjør familien min. Tanken på at når studiet er gjennomført og jeg kan smykke meg med drømmetittelen, så er jeg millioner av kroner i minus, gjør meg svært demotivert.

Så hvorfor skal jeg gidde? Hvorfor skal noen gidde? Når jeg kunne ha jobbet dagtid fra mandag til fredag – i byggebransjen? Når jeg leser i mediene at intensivsykepleiere ikke orker å stå i yrket fordi den totale belastningen blir for stor. Når andre yrkesgrupper får slettet gjelden sin. Når jeg må jobbe 25 helger i året mens mine medstudenter med utdanningsstilling kan ha fri hver helg.

Jeg begynner å gå tom for svar på hvorfor jeg gidder.

HANDLING – NÅ! Jeg er møkk lei av norske forbundsledere som roper varsku på nettsteder og i nyhetsmediene. Jeg vil ikke lese flere «advarsler» fra forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen og leder Paula Lykke i NSFs landsgruppe av intensivsykepleiere – eller elendige nødløsninger fra helseministeren.

Jeg vil ha handling.

Det trengs bedre ordninger. Og her kan dere bidra! Vil Norge sikre den livsviktige kompetansen som en intensivsykepleier har, så gjør det mulig for oss å kunne bli det!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 09-utgaven