Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Det faglige savnet

Underveis i koronapandemien har etter hvert mange helsearbeidere følt på et savn etter noe mer – eller kanskje bare et savn etter faget sitt. I Finnmark møtte jeg faget mitt igjen.

Publisert: 2021-02-15 — 05.07

Anne Kristine Gulsvik

Kronikk: Anne Kristine Gulsvik, seksjonsoverlege i generell indremedisin ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo

DET SISTE ÅRET har medievirkeligheten vært teppelagt med korona. Ulike utfordringer – med alt fra smittetall, testkapasitet, intensivplasser og vaksinekappløp, til hjemmekontor, hjemmeskole, uteliv og ensomhet – har blitt presentert minutt for minutt i mediene i snart et år.

I en kronikk på NRK Ytring skrev feltarbeider Lindis Hurum i Leger uten grenser at hun etter utallige møter med mennesker i glemte kriser – i Kongo, Kenya, Sierra Leone og Haiti – bar på perspektiver som tidvis gjør henne uberørt i møte med virkeligheten her hjemme.

Medievirkeligheten er imidlertid ikke synonym med virkeligheten i alle avdelinger og helseinstitusjoner i Norge.

FAGLIG SAVN. Uten noen tilnærmet like dramatiske erfaringer som Hurum, tror jeg at mange helsearbeidere har følt på et savn etter noe mer, eller kanskje bare et savn etter faget sitt. For øvrig trenger man ikke reise langt for å møte helt andre medisinskfaglige utfordringer enn dem som har preget nyhetsbildet det siste året – og dem man møter i storbyene.

Et perspektiv fra ytterligheten av Norge kan bidra til å revitalisere en forståelse av meningen med det vi driver med. Jeg unner flere kolleger den samme erfaringen

I et år hvor helsepersonell har fått applaus for sin innsats i covid-pandemien, tilbrakte jeg to uker som vikarlege på medisinsk avdeling ved Finnmarkssykehuset, Kirkenes, der håndtering av helt andre forhold tildeles min applaus.

Normalt arbeider jeg som seksjonsoverlege i generell indremedisin på Diakonhjemmet sykehus i Oslo, med en særlig interesse for akuttmedisin. I lys av LIS-reformen, der generell indremedisin er hentet opp som egen hovedspesialitet, bør det meisles ut bedre hva denne spesialiteten særskilt skal inneholde og ivareta, og hvor man ser for seg at denne generalisten skal arbeide.

HVERDAGEN. Min arbeidshverdag i dag dreier seg mye om å ivareta komplekse pasienter med alvorlig sykdom i mange ulike organsystemer samtidig, der man må treffe ulike prioriteringer for å sy behandlingsopplegget sammen – tilpasset hver enkelt pasient.

I tillegg utreder vi pasienter med blandede symptombilder eller uvanlige kliniske- eller parakliniske funn som ikke åpenbart hører hjemme innen de andre indremedisinske hovedspesialitetene. Jeg er privilegert og jobber i nærmiljøet til Oslo universitetssykehus (OUS), i et område i Oslo vest med en svært ressurssterk pasientgruppe som oftest har mye kunnskap om sin tilstand og høye forventninger til mine prestasjoner.

Dette er skjerpende. For noen pasienter, med mye plager, og behov for hjelp, må jeg iblant også bruke mye tid på å trygge dem om at de ikke er syke i indremedisinens klassiske forstand.

PÅFYLL I NORD. De to ukene i Kirkenes ga meg et «påfyll» som jeg ikke hadde forventet. Innleggelsene var preget av svært omfattende patologi og bred indremedisinsk kompetanse – og allsidighet var en forutsetning i kollegiet.

Det var lite tvil om hvorvidt pasientene var syke eller ei. Jeg opplevde mange dramatiske pasientforløp og akuttmedisinske problemstillinger av som jeg knapt har sett tidligere. En pasient med hypotermi med kroppstemperatur på 27 grader, en pasient med metabolsk acidose med pH 6.52 og fortsatt i live en uke senere, et bevisstløst barn som måtte intuberes før overflytting til Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), en ung pasient med totaldisseksjon, en annen ung pasient med alvorlig mangeltilstand påvist i alle vitamin- og elektrolyttprøver og mange, mange flere.

KLINISK SELVSTENDIGHET. I tillegg var tilgang på fly- og helikoptertransport en uvant parameter man måtte forholde seg til på daglig basis – i et fylke der pasientens bosted iblant ligger mer enn sekstimers biltur fra sykehuset.

Jeg er ydmyk overfor hva mine kolleger i Finnmark står i, med tanke på både sykdomspanorama, logistikkutfordringer og personal-turnover. Å skulle bygge fagmiljø i en avdeling der halve spesialiststaben er deltidsansatte pendlere, er også en utfordring vi i Helse Sør-Øst sjelden må forholde oss til. Iherdig vilje, raus humor, imponerende gjestfrihet og betydelig klinisk selvstendighet hos de ansatte gjør dette mulig. Små forhold gir store læringsmuligheter og selvstendig ansvar til LIS2.

REVITALISERING. Jeg unner flere kolleger den samme perspektiv-erfaringen fra ytterligheten av Norge. Jeg tror at for mange kan dette bidra til å revitalisere en forståelse av meningen med det vi driver med. Jeg vil særlig fremheve mulighetene til nye erfaringer i akuttmedisin og generell indremedisin i en verden der covid spiller en mindre rolle – og der vi som fagpersoner og enkeltindivider utgjør en stor forskjell.

I bonus får man mulighet til å oppleve nordlys, kongekrabbe, fiske, samisk kultur, husky-safari, mørketid, midnattssol, isbading, snøhotell, vidda – og kanskje en biltur til Russland når grensen åpner etter pandemien.


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 03-utgaven

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

GAVEFORSTERKNINGSORDNINGEN AVVIKLET

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!