Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Hva kan vi lære av journalister?

Journalister kan være plagsomme, og det passer aldri at de ringer. Noen ganger virker det ikke som om de forstår, de kan stille snodige spørsmål og vinkle reportasjer med titler vi ikke liker. Vi velger å la oss frustrere, men burde vi oftere ha latt oss inspirere?

Publisert: 2021-01-26 — 05.25

Lars Kittilsen

JOBB-KOMMENTAREN: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

JEG MENER AT norske redaksjoner har mye å lære av sykehusene. Vi har rutiner for det meste, vi melder avvik, vi gjennomgår uønskede hendelser og vi endrer prosedyrer for å unngå fremtidige feil. I tillegg skal vi ta ansvar, svare opp tilsynsmyndighetene, stille opp for journalister og motta hets på sosiale medier.

Når mediene gjør feil, kaller de det gjerne for en inkurie, skylder på desken og fortsetter som før.

ET ANNET PERSPEKTIV. Det er alltid lett å mene at andre har mye å lære av oss. Det kan være tyngre å innse at vi har en del å lære av andre, og kanskje vi til og med kan lære en del av journalistene?

Det finnes tross alt mange dyktige journalister, og flere av dem har god kunnskap om norsk helsetjeneste. Mye av journalistikken er konstruktiv og berettiget, og selv om vi ikke liker å innrømme det, hender det at journalistikken fører til endrede rutiner og bedre behandling.

Det er opplagt at journalistene har et annet perspektiv enn det vi har. Det er jobben deres, og det har vi ikke vondt av. Vi trenger journalister som overvåker helsetjenesten, og det er opp til oss å legge forholdene til rette, gi dem kunnskap og sørge for at de kan gjøre en god jobb. Så kommer vi langt hvis vi har respekt for hverandres roller.

TYDELIG FORMIDLING. Flere journalister har kompetanse på områder som flere i helsetjenesten kunne hatt behov for. Jeg tenker først og fremst på tre egenskaper: Klar og tydelig formidling, nysgjerrig tilnærming til data, og mot til å stille de enkle spørsmålene.

Hvor ofte tør vi å stille de overraskende spørsmålene internt på et sykehus? Har vi en kultur hvor dette blir akseptert?

Journalister lever av å formidle, og de fleste ønsker at så mange som mulig skal lese sakene de skriver. Tenk hvis flere av forskerne på norske sykehus hadde hatt den samme iveren etter å formidle forskningsresultater. Mange er flinke, og mange synes det er givende å fortelle om studiene sine, men det er mye forskning som forsvinner i redselen for å være for tabloid.

Det finnes også forskning som ikke fortjener så mye oppmerksomhet, og hvor forsøkene på bred omtale burde ha vært stoppet. I en avisredaksjon stiller nyhetsredaktøren spørsmålet «So what?» Kanskje burde vi stille det samme spørsmålet når forskningen slår inn åpne dører?

NYTTIG INNSIKT. Vi sitter på mengder av data i helsetjenesten, og mange av disse dataene og resultatene rapporterer vi til departementet, direktorater, tilsyn og ulike registre. Noen av dem får vi i retur som samlerapporter, mens andre ser vi aldri noe mer til.

Når mediene ber om innsyn i de samme dataene, fører det noen ganger til noe mer. Journalistene systematiserer, analyserer og bearbeider fakta, og de presenterer saker som gir oss nyttig innsikt. Tenk om vi kunne ha gjort mer av dette selv?

NRK samlet inn opplysninger om leger med spesialstavtaler, og klarte å peke på noen som tjente ganske gode penger på denne ordningen. Hvorfor måtte vi vente inntil NRK påpekte dette?

VG systematiserte avviksmeldinger fra norske helseforetak og lagde flere gode saker. Mange sykehusansatte valgte å møte reportasjene ved å riste på hodet, men det var vel noe riktig i det VG skrev?

Aftenposten ba om innsyn i dokumenter fra Direktoratet for e-helse, og skrev flere saker om omfattende konsulentbruk. Reportasjene har skapt sterke reaksjoner, også i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), men var det ingen som oppdaget dette før journalistene i Aftenposten skrev om det?

HVORDAN SPØR VI? Vi kan le av journalister som stiller underlige spørsmål, og vi kan tolke dem som tegn på uvitenhet og kunnskapsløshet. Da glemmer vi at enkle og elementære spørsmål kan gi vel så interessante svar.

Hvor ofte tør vi å stille de overraskende spørsmålene internt på et sykehus? Har vi en kultur hvor dette blir akseptert? Er vi sikre på at slike spørsmål ikke blir møtt med rare blikk, avfeiing og oppgitthet? Det vil være uheldig hvis nyansatte bare stiller spørsmål som gir anerkjennende respons fra erfarne fagfolk og ledere.

De siste årene har jeg hatt en direktør som har ønsket nye perspektiver og meninger inn i ledergruppa, og som mener at vi må løfte frem den undringen som nye ledere alltid har når de kommer utenfra. Det er strålende. Nye ledere kan alltid bidra med noe nytt, og de kan utfordre det som har blitt selvfølgeligheter for resten av ledelsen. For å få til dette, må vi slå ned på hersketeknikk og arrestere dem som antyder at spørsmålet er stilt av en nybegynner.

MER NYSGJERRIGHET! Vi trenger ansatte som setter spørsmålstegn ved det vi gjør, og som ikke automatisk godtar at alt skal gjøres som det alltid har blitt gjort.

Vi trenger ansatte som tør å utfordre og som har mot til å stille andre spørsmål. På den måten kan vi utvikle oss videre og bli et enda bedre sykehus.

Vi trenger flere formidlere, mer nysgjerrighet og enda flere spørsmål. Der har vi noe å lære av journalistene.


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01/02-utgaven

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

GAVEFORSTERKNINGSORDNINGEN AVVIKLET

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!