På høy tid å ta kronisk enterovirus-infeksjon på alvor

Covid-19-pandemien har illustrert at legevitenskapen har en vei å gå når det gjelder å forstå virusinfeksjoner. Hvorfor blir noen syke og dør av koronaviruset, mens andre knapt merker at de er smittet?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Werner Frøynes

Kronikk: Werner Frøynes, farmasøyt, cand.pharm. og apotekgründer i rekonvalesens

PASIENTER SOM lider av myalgisk encefalopati (ME), fibromyalgi, borreliose eller andre flåttbårne infeksjoner, skjønner at helsevesenets kart ikke stemmer med terrenget. Når utredning i det norske helsevesenet ikke avslører sykdom, og enda mindre årsaken til denne, søker mange pasienter hjelp i utlandet.

De mindre ressurssterke må gå rundt med sine plager, ofte med betydelig tap av livskvalitet – eller i verste fall tap av liv.

LANGVARIG ANTIBIOTIKAKUR. Jeg har selv vært på en ørkesløs vandring innen norsk helsevesen. Jeg ble, med tre måneders mellomrom, henvist til stadig nye avdelinger ved Haukeland universitetssjukehus. Jeg fikk ingen svar av betydning, til tross for et invalidiserende symptombilde.

Redningen ble å forlate Norge. Ved en klinikk i Tyskland tok man prøver hvor svarene passet med terrenget. Prøvene avslørte flere bakterielle infeksjoner, samt høye antistoffer mot et spesifikt enterovirus. Tilbake i Norge opplevde jeg at legene var mest opptatt av å snakke ned de tyske analysemetodene.

En langvarig antibiotikakur fra klinikken i Tyskland gjorde meg langsomt bedre, helt i takt med jevnlige prøvesvar fra samme sted. Etter hvert var de bakterielle infeksjonene nedkjempet, men likevel bremset forbedringen opp. Antistoffene mot enteroviruset var fortsatt på et høyt nivå. Med stor sannsynlighet var virusinfeksjonen en viktigere del av sykdommen enn hva vi hadde antatt.

VIRUS-FORSTÅELSE. Pandemien med covid-19 har illustrert at legevitenskapen har en vei å gå når det gjelder å forstå virusinfeksjoner. Hvorfor blir noen syke og dør av koronaviruset, mens andre knapt merker at de er smittet? Heller ikke utvikling av immunitet mot koronaviruset er forstått. De samme utfordringene synes legevitenskapen å ha når det gjelder å forstå enterovirus.

Enterovirus er en virusfamilie som gir alvorlig sykdom. En bok, skrevet av den engelske legen John Richardson, beskriver 7000 pasienter med kroniske infeksjoner forårsaket av enterovirus. Mange av disse pasientene gjennomgikk en utvikling hvor virusinfeksjonen startet i mage-/tarm, gikk over i nærliggende muskulatur– og derfra fant veien inn i thorakalryggen. Der skadet viruset nerver og muskulatur, ofte med det resultat at pasientene fikk uttalt svimmelhet (labyrintitt) og vinging av skulderblad. Det er som å lese min historie.

ÅRSAK TIL FLERE TILSTANDER? Enterovirus Foundation (EVF) er en stiftelse i USA som jobber for å øke kunnskapen om enterovirus. I deres «Board of Directors» sitter flere professorer og forskere innen feltet. Stiftelsen peker på enterovirus som årsak til en rekke sykdommer og tilstander.

Mitt budskap er at legevitenskapen må ta enterovirus på alvor. Det er sannsynlig at denne virusfamilien er en viktig årsak til alvorlig, kronisk sykdom i befolkningen

Noen av disse sammenhengene er anerkjent innen legevitenskapen, som myokarditt, type 1-diabetes, hånd-fot og munnsykdom, meningitt og sterke brystsmerter.

EVF peker også på studier som tyder på at enterovirus kan ha en rolle i sykdommer som legevitenskapen ikke forstår årsaken til, som ME.

Coxsackievirus er en type enterovirus med affinitet for muskulatur. Det er min påstand, og erfaring, at infeksjon i muskulatur i thorakalrygg med denne virustypen må være en viktig årsak til somatisk tinnitus (øresus). Dette støttes i litteraturen av kasuistikker og annen litteratur.

Tinnitus er et symptom som ikke er forstått, så her er det åpenbart behov for mer forskning!

DIAGNOSTIKK – FØRSTE UTFORDRING. For å påvise enterovirus, bruker man i Norge PCR-teknikk – påviser virus-RNA blant annet i blod og avføring – noe EVF hevder kun er pålitelig ved akutt sykdom. EVF hevder at bruk av PCR fører til falske negative prøvesvar i mer enn 70 prosent av tilfellene hvor det faktisk foreligger en kronisk enterovirus-infeksjon. EVF anbefaler derfor i stedet bruk av immunhistokjemi eller serologi, som laboratoriet i Tyskland har benyttet for meg en rekke ganger. Samtlige ganger har nivåene av mine antistoffer ligget 6–60 ganger over det EVF hevder er tegn på kronisk infeksjon. Dette møtes med et skuldertrekk av min nåværende lege, en professor på Rikshospitalet. «Vi tror på PCR», er svaret derfra.

Retningslinjene for diagnostikk i Norge hviler på anbefalingene fra europeiske European Non-polio Enterovirus Network (ENPEN). Der heter det: «Furthermore, there is a high prevalence of EV antibodies in the general population from previous exposure and, thus, serologic testing lacks clinical specificity».

Her velger ENPEN å se bort fra alle nivåer av antistoffer fordi antistoffer mot enterovirus er vanlige i befolkningen. Dette er i strid med hva EVF skriver«The Micro-neutralization test is a very sensitive, specific test and only 11 enteroviruses, coxsackie B1-6 and echoviruses 6, 7, 9, 11, and 30 can be tested using this method. Titers of 1:160-320 and higher are good indicators of current infection».

Går kronisk enterovirus-infeksjon under radaren fordi norsk helsevesen følger ENPENs anbefalinger for diagnostikk?

TENK UTENFOR BOKSEN! For skolemedisinen er det åpenbart svært vanskelig å justere kartet. All endring av paradigmet foretas evidensbasert, ofte på basis av store internasjonale, randomiserte, dobbelt blinde kliniske studier. Det er forståelig, men man bør huske at flere store fremskritt innen legevitenskapen har sprunget ut av funn hos enkeltpasienter.

I vårt system er det tydelig at funn hos enkeltpasienter ikke fører til at leger går opp nye stier og tenker nye tanker, selv om en sammenheng kan sannsynliggjøres. Som i mitt tilfelle: både med litteratur og en mengde validerte blodprøver fra akkreditert laboratorium. Har kravet til konformitet og innordning i rekkene blitt for stort? Jeg vil hevde at denne mangelen på engasjement og faglig nysgjerrighet hos legene er et svik mot pasientene.

Mitt budskap er at legevitenskapen nå må ta enterovirus på alvor. Det er sannsynlig at denne virusfamilien er en viktig årsak til alvorlig, kronisk sykdom i befolkningen. Budskapet fra Enterovirus Foundation må etterprøves. Dersom det kan fastslås at PCR ikke fanger opp kronisk infeksjon med enterovirus, må andre metoder erstatte PCR som diagnostisk verktøy. Deretter kan vi begynne å diskutere hvordan vi skal bekjempe kronisk sykdom som forårsakes av denne destruktive virusfamilien.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS