En katastrofe kommer sjelden alene

Kriser byr også på lærdom. Hvis vi ser annerledes på hvordan helsetjenestene våre fungerer nå, står vi bedre rustet neste gang en katastrofe rammer. Vi har alt å hente på å bygge et samfunn som er motstandsdyktig når katastrofen inntreffer.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Morten Dalsmo

Kronikk: Morten Dalsmo, sivilingeniør, doktoringeniør i teknisk kybernetikk og konserndirektør for Sintef Digital

HVA ER DE mest alvorlige hendelsene som kan ramme Norge? Dette er overskriften til en analyse som Direktoratet for Sikkerhet og Beredskap (DSB) foretok i 2019. De to truslene som utgjør størst risiko for den norske befolkingen, er begge relatert til helse: pandemi og legemiddelmangel, ifølge direktoratet. «De to tenkte, uønskede hendelsene har både høy sannsynlighet og store konsekvenser. Spesielt for liv og helse, men også for samfunnsstabilitet og økonomi», ifølge DSB-analysen.

Resiliens – samfunnets evne til både å beskytte seg under harde skall, slik skilpadden gjør, og til å komme raskt opp å stå igjen, slik løvetann gjør etter nedklipping – handler om vår evne til å håndtere stress og katastrofer. Truslene vi står overfor, gjør det klart at vi har alt å hente på å bygge et resilient samfunn, et samfunn som er motstandsdyktig når katastrofen inntreffer.

STERKE LEDD. For å være sikre på at vi sitter på de beste løsningene, må vi rette et søkende blikk mot det som fungerer – og det som ikke fungerer.

Den pågående situasjonen med pandemien har fremskyndet digitaliseringen i samfunnet, og slik jeg tidligere påpekt her i Dagens Medisin, har også kommuner og bydeler innsett at vi ikke kan bekjempe covid-19 med penn og papir. Bydelene har kastet seg rundt og jobber målrettet med å lage digitale samhandlingsløsninger.

Dette er et godt eksempel på at vi trenger egne, sterke ledd som ikke bare lener seg på en sentral enhet. Dersom vi lager et mer distribuert system, vil det være mer motstandsdyktig – ganske enkelt fordi de aktuelle tjenestene vil stå på flere ben, og ingen ben er ene og alene avgjørende for at systemet skal fungere.

Denne tankegangen kan bidra til å styrke helsesystemets motstandsdyktighet overfor nye katastrofer. 

TSUNAMIER OG TERROR. I dag tenker vi at det er myndighetenes ansvar å beskytte innbyggerne. Men dette undergraver det faktum at innbyggerne selv er en betydelig kilde til motstandsdyktighet. Nettopp derfor stilte EU for en stund tilbake spørsmål ved hvordan befolkningens ressurser i større grad kan kobles til myndighetenes arbeid med katastrofehåndtering.

I tillegg til å omorganisere og bygge kapasitet i skjøre helsesystemer, må vi tenke på distribusjon av innovative digitale teknologiløsninger

En gruppe av Sintefs forskere søkte om å få se nærmere på dette, og leder i dag EU-prosjektet Engage, med et budsjett på 50 millioner kroner. I det treårige prosjektet skal forskerne blant annet analysere saker som tsunamien i Japan, terrorangrepet på Utøya, og nettopp covid-19. Dette for å kunne tilby løsninger på hvordan innbyggerne med all sin kunnskap, sosiale kapital og alle sine evner, kan engasjeres til å forberede eller forhindre katastrofer.

Prosjektet skal også studere hvordan innbyggerne skal respondere underveis, samt komme seg og hente lærdom i etterkant av katastrofen.

GLOBALE UTFORDRINGER. I møte med nye internasjonale helseutfordringer må vår nasjonale beredskap ta innover seg at vi må jobbe tverrnasjonalt, slik EU gjør. Det vil også være viktig å omorganisere og bygge kapasitet i skjøre helsesystemer. Sist, men ikke minst, må vi også tenke på distribusjon av innovative digitale teknologiløsninger, som muliggjør rask respons samtidig som helsesystemer reduseres under press.

Dette poenget ble også understreket av Forskningsrådets avtroppende direktør, John Arne Røttingen, da han i et intervju med Universitetsavisa uttalte at «verdens samfunn burde ha vært bedre forberedt». Røttingen var også blant gjestene da NTNU og Sintef nylig inviterte samarbeidspartnere og kunder til vår årlige strategiske EU Summit.

UNIK POSISJON. På programmet var en egen sesjon dedikert til forskere som satte søkelyset på nettopp temaet global helse og resiliens.

Her ble det diskutert at Norge er et land hvor befolkningen har stor tillit til det offentlige, noe som er en styrke når resiliens skal bygges. Skal et samfunn få den «seigheten» og «motstandsdyktigheten» som trengs til å stå imot pandemier, trenger vi en stor og mangslungen verktøykasse. Den må romme alt fra kunstig intelligens, smart telemedisin og andre digitale samhandlingsløsninger – til løsninger av typen selvrapporteringssystemer som kan dra veksler på et sterkt folkelig engasjement.

Norge er i en unik posisjon til å utvikle løsninger innen global helse og resiliens. Engage-prosjektet er et godt eksempel på hva vi kan få til når vi samler kreftene. I fremtiden håper jeg vi får se flere slike samarbeid.

Dagens Medisin 19/2020, fra Kronikk og debattseksjonen

Powered by Labrador CMS