Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Fra åpen port til trangt nåløye for å bli autorisert helsepersonell

Gjennom en restriktiv autorisasjonspraksis over lang tid, stigmatiseres helsepersonell som er vel ansett i andre land, som alternative behandlere i Norge. Praksisen bidrar også til å hindre at ny, forbedret og kunnskapsbasert behandling blir tilgjengelig for norske pasienter.

 

Publisert: 2020-11-05 — 10.44 (Oppdatert: 2020-11-05 — 12.30)

Anne Sofie Lofthus

Kronikk: Anne Sofie Lofthus, fysioterapeut og forskningsrådgiver ved Høgskolen i Innlandet

DET HERSKER EN utbredt oppfatning om at autorisasjon er et faglig kvalitetsstempel og at de helsepersonellgrupper som ikke er autorisert, dermed er faglig svake og anses som alternativ behandlere.

Få vet at norsk helseforvaltning har skjerpet fortolkningen av Helsepersonelloven og skapt et trangt nåløye for autorisering av nye profesjoner sammenlignet med dem som tradisjonelt var der da loven trådte i kraft i 2001 – og som ble autorisert uten å bli faglig gransket.

SØKNADSVURDERINGEN. Det er Helsepersonellovens kapittel 9 som hjemler autorisasjon og erstattet spesifikke lover/forskrifter for 17 ulike profesjoner. Helsedirektoratet utreder autorisasjonssaker, og endelig avgjørelse fattes av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Frem til 2008 ble ytterligere 12 grupper autorisert. Deretter ble autorisasjonskriteriene innskjerpet, og ingen nye profesjoner er godkjent siden.

Helsedirektoratet skrev i søknadsvurderingen av autorisasjon av blant andre osteopater og naprapater (5.11.19): «Da helsepersonelloven ble vedtatt, ble det ikke foretatt en gjennomgang av yrkesgruppene, 17 i tallet, som tidligere var omfattet av autorisasjonsordningen i annet lovverk. Det innebærer at disse automatisk ble innlemmet i ordningen. Da Helsepersonelloven ble innført, var det trolig andre hensyn som gjorde seg gjeldende. Det antas blant annet at lovgiver har vurdert belastningen det innebærer å frata noen autorisasjon, for grupper som allerede var omfattet av en autorisasjonsordning. Dersom enkelte av de 29 regulerte yrkesgruppene hadde blitt vurdert i dag, er det mulig at resultatet hadde blitt et annet».

MANGEL PÅ LOGIKK. Uten at Helsepersonelloven har blitt revidert, blir nå fullt sammenlignbare profesjoner med dem som har autorisasjon fra 2001, utsatt for streng vurdering. For eksempel fikk osteopater avslag på autorisasjon i 2013 og venter på HOD-avgjørelse på ny søknad fra desember 2018. Osteopater kan naturlig sammenlignes med autoriserte grupper som kiropraktorer og fysioterapeuter. Kiropraktorene fikk autorisasjon på gammel lovgiving i 1989 og fikk den fastholdt etter ny lovgiving i 2001 uten å være gjenstand for ny gransking. Det samme gjaldt fysioterapeuter med egen godkjenning allerede fra 1956.

Med andre ord er det ikke autorisasjonen som i seg selv vitner om kvalitet, men snarere tradisjon eller en heldig timing. Dette er ikke formulert for å kaste vrak på andres faglighet, men å påpeke mangel på logikk i autorisasjonssaker av norsk helsepersonell.

Er det bedre utsikter for å bli autorisert hvis en yrkesgruppe er skjødesløs og utsetter pasienter for unødig risiko?

FOR PASIENTENS TRYGGHET. Hovedformålet med Helsepersonellovens godkjenningsordninger er å ivareta pasientsikkerhet. Autorisasjon gir tittelbeskyttelsen, ikke for å beskytte behandlerne, men for at pasientene trygt skal vite at bruk av bestemte titler innebærer bestemte kvalifikasjoner.

Den siste autorisasjonssøknaden fra Norsk Osteopatforbund er vurdert (5.11.19), og Helsedirektoratet har overfor HOD valgt ikke å anbefale autorisasjon med basis i kjernekriteriet om pasientsikkerhet; ikke fordi osteopati er for risikofylt og avvises som useriøs, men fordi skadepotensialet er for lite. Helsedirektoratet viser til at det er ingen meldte pasientskadesaker av osteopati i Norsk pasientregister, og konkluderer med at «hensyn til pasientsikkerhet og mulig skadepotensial ved osteopatisk behandling tilsier at det ikke er behov for at yrket omfattes av autorisasjonsordningen».

Satt på spissen: Vil dette si at dersom en yrkesgruppe er skjødesløs og utsetter pasienter for unødig risiko, er det bedre utsikter til å bli autorisert?

HINDRER NY KUNNSKAP. Når osteopati har lav risiko for iatrogene skader, bør logisk tenking heller fremheve yrkesgruppens integritet og høye faglige kvalifikasjoner som følge av fire–femårig utdanning med pensum og praksis basert på vestlig kunnskapsbasert sykdomsforståelse. Pasientsikkerhet settes derimot på prøve dersom ufaglærte utgir seg for å være osteopat, noe en autorisasjon vil motvirke.

Vestlige land følger hverandre i hovedsak på kategorier av helsepersonell, men har ulike autorisasjonsordninger. Som osteopat i de fleste land i Norden, Europa, Nord-Amerika og Australia/New Zealand, har man beskyttet yrkestittel og/eller autorisasjon og inngår i helsetjenestene på lik linje med tradisjonelle grupper som leger, sykepleiere, fysioterapeuter og andre.

Ved at de norske helsemyndighetene legger an på en restriktiv autorisasjonspraksis over lang tid, stigmatiseres helsepersonell som er vel ansett i andre land som alternativ behandlere i Norge. Videre bidrar det til å konservere helsetjenesten – og hindre at ny, forbedret og kunnskapsbasert behandling kan bli tilgjengelig for norske pasienter.


Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at hun er tidligere rådgiver i Helsetilsynet i Oppland. Hun er også førsteforfatter av rapporten «Hvem oppsøker norske osteopater, hvilke erfaringer og selvrapporterte resultater gir behandlingen?» (25.8.2020)

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

DM Arena Digital: Lungekreft & screening

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!