Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Hva skal vi kalle det?

Når mulighetene er mange – hvilken diagnose skal jeg sette? Leting etter registrerbare eller tellbare diagnoser må ikke gå ut over leting etter en dypere forståelse av plagene.

Publisert: 2020-10-02 — 05.35

Gisle Roksund

LEGELIV-KOMMENTAREN: Gisle Roksund, fastlege og spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin, Skien

ANNE (52) KOM til en øyeblikkelig hjelp-time her om dagen. Hun hadde hodepine, stikninger i brystet og hjertebank. Hun var bekymret for blodtrykket og lurte på om hun kunne få en sykmelding. Hun arbeider i kassa i en dagligvarebutikk, er skilt og mor til to gutter i begynnelsen av tyveårene.

Hun fortalte at sjefen hadde tatt henne til side her en dag fordi hun hadde virket så fjern og ukonsentrert i lengre tid.

BEKYMRINGENE. Anne fortalte videre at hun var veldig bekymret for den ene sønnen; han var uten arbeid og holdt seg med en gjeng hun ikke likte. Den andre sønnen klarte seg for så vidt, men gikk gjennom et samlivsbrudd, og samboeren og han kranglet om hvordan de skulle fordele foreldreansvaret for deres nydelige lille tulle. Selv strevde Anne med sin eksmann, barnas far, som drakk heftig og lagde mye kvalm til tross for skilsmisse for flere år siden. Til alt overmål var moren hennes alvorlig syk, og trengte nesten daglig tilsyn.

Hun følte seg forstukket i alle retninger og på alle måter. Jeg har kjent henne i mange år, og vet hun har et komplisert forhold til egen mor etter en oppvekst preget av alkoholmisbruk og utrygghet. Egen far har hun ikke sett på over 40 år.

HVA SKAL VI KALLE DET? Hvilken diagnose skal jeg sette? Angst? Depresjon? Hypertensjon? Blodtrykket var noe forhøyet. Hypotyreose? Hun viste seg senere å ha noe lavt stoffskifte. Nikotinavhengighet? Hun hadde startet å røyke igjen etter mange års opphold. Fedme? Hyperkolesterolemi? Hun er noe overvektig og har noe forhøyede kolesterolverdier. Sorgreaksjon? Hun var veldig lei seg for problemene til sønnene og for det vanskelige forholdet hun har til egen mor. Stressreaksjon? Mulighetene er mange, og mye er riktig.

Et diagnosesystem skal ikke være tidkrevende å bruke eller virke innskrenkende. La allmennlegene beholde, og bidra, til å videreutvikle ICPC som diagnosesystem; det er skreddersydd for vår virkelighet

Det klassifikasjonssystemet som norske allmennleger har brukt i en årrekke, kalles International Classification of Primary Care (ICPC), og er utviklet av allmennlegenes faglige internasjonale organisasjon WONCA. Første versjon ble påbegynt i 1972 og var ferdigstilt i 1987. ICPC er laget av, og for allmennleger, og er intuitivt å bruke i allmennpraksis langs sine to akser: kontaktårsaker/symptomer og senere endelige diagnoser, samt de ulike organsystemene, psykisk helse og sosiale forhold.

STRUKTUREN. Et diagnosesystem skal være enkelt og intuitivt å bruke, bygge på praksis, teori og vitenskap, samt gjenspeile forekomst av symptomer og sykdommer i praksis. Det skal beskrive praksisdagen med sine frie samtaler, pasienthistorier, vurderinger og usikkerhet, og kunne være utgangspunkt for registreringer, rapporter og forskning.

Et diagnosesystem må aldri innrettes slik at det blir for tidkrevende å bruke, eller virke innskrenkende i den hensikt å kunne telles og summeres. Såkalte strukturerte journaler har vært etterspurt i lang tid for å gjøre journalarbeid lettere og mer oversiktlig, samt gjøre journalene lettere søkbare og forskbare. Men alt er ikke tellbart og målbart. Allmennlegejournalen kan aldri bli som en tannlegejournal hvor flater enkelt måles og telles.

FORSTÅELSEN. Den enkelte pasients livshistorie og levde liv er unikt og avgjørende viktig for helse og sykdom til hver og en av oss. En journal som ikke gjenspeiler dette, vil ikke være til god nok hjelp for den enkelte pasient, og vil være en dårlig journal. Verdien av det som ikke kan klassifiseres eller telles, må ikke undervurderes. Leting etter registrerbare eller tellbare diagnoser må ikke gå ut over leting etter en dypere forståelse av plagene.

Men det er ikke bare allmennlegene som har interesser i allmennlegenes journal og diagnosesetting. Samarbeidspartnere, forskere og myndigheter har klare legitime interesser i at allmennlegenes journaler og diagnoser danner et godt grunnlag for deres arbeid med pasienter, forskning, rapporter og beslutningsgrunnlag. Derfor har det vært en mangeårig kamp om allmennlegenes journal og klassifikasjonssystem.

JEG HAR EN BØNN. ICPC er underfinansiert og ikke oppdatert. Dagens norske versjon, ICPC-2, er fra 2004 og trenger sårt oppdatering. Direktoratet for e-helse har den norske lisensen og ansvar for oppdateringene hos oss. Internasjonalt har det i mange år vært arbeidet med en oppdatert versjon, ICPC-3. Norge må delta i utviklingen av denne versjonen og iverksette den i norsk praksis!

Noen land har arbeidet med å utvikle en primærhelseversjon av spesialisthelsetjenestens kodeverk, ICD-11. I mitt hode er dette en omvei til oppdaterte diagnosekoder for allmennlegetjenesten. Sykdomspanoramaet vi ser i primærhelsetjenesten, er for ulikt det som spesialisthelsetjenesten erfarer.

Derfor er min bønn til Direktoratet for e-helse: La allmennlegene beholde, og sammen med myndighetene, bidra til å videreutvikle ICPC som diagnosesystem. ICPC er skreddersydd for vår virkelighet.

Dagens Medisin 15/2020, fra Legeliv-spalta i Kronikk og debattseksjonen

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!