Helsepolitikk og pressesensur?

Hvorfor drives det sjelden kritisk journalistikk på myndighetenes helse- og ernæringspolitikk? Jeg kan ikke huske å ha sett at mediene har tatt et oppgjør med hvordan de dekker saker om helse og ernæring. Forslaget om moms på alternativ behandling ble heller ikke omtalt – med ett unntak.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Thore K. Aalberg

Innlegg: Thore K. Aalberg, cand.polit., homøopat og fagbokforfatter, Trondheim

I EN KÅRING på Pressefrihetens dag gikk Norge til topps i pressefrihet. Bak kåringen sto den franske organisasjonen Reportere uten grenser. Grunnleggeren er både lege og journalist. Land som i den vestlige verden blir betraktet som diktaturer, som Nord-Korea og Egypt, kom langt ned på listen. Hovedgrunnen er at det er staten selv som styrer pressen.

I noen såkalte demokratiske land, der tilliten til myndighetene er liten og stater ses på som en motpart og ikke medspiller, har pressen en viktig rolle. Dette er blant annet tilfelle i det sørlige Europa. Mens i land som Norge, hvor pressen på noen områder har felles interesser med myndigheter, næringsliv og organisasjoner, fungerer den i realiteten som et mikrofonstativ.

VET OG KAN ALT? Selv om laugsvesenet mistet sine privilegier allerede i 1894, henger noen reminisenser igjen, spesielt blant to yrkesgrupper i Norge. Det er journalister og leger. Mange journalister tilhører en semiprofesjon og har en tittel som ikke er beskyttet, mens legeyrket er både en profesjon og har en beskyttet tittel. Likevel har de mye til felles. De er, med noen hederlige unntak, proteksjonister ved at de kan være uenige innad, men utad beskytter de sine interesser.

Selv om de ofte har en spesialkompetanse på et lite område, opptrer de ofte som verdensmestere og fremstår som om de vet og kan alt.

MAKTELITE? Et annet felles trekk blant yrkesgruppene er at blant dem er det en maktelite som ofte bytter posisjoner. Blant journalister kan det være å gå fra dominerende aviser som Aftenposten, VG og Dagbladet til etermedier, som NRK og TV2, til PFU, Faktisk.no og Fritt ord. For leger fra spesialisthelsetjenesten og allmennpraksis til FHI, Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Helsetilsynet, Strålevernet, Ernæringsrådet, samt helseforetak, forskningsinstitusjoner og universiteter og høyskoler.

På ett område ser det ut til at journalister er mer katolske enn paven. Det er hvordan de forholder seg til dem som hevder meninger, uansett om de kan dokumenteres naturvitenskapelig eller ikke, som er i strid med myndighetenes helse- og ernæringspolitikk. Det inkluderer alle tilsynene som har mer eller mindre betydning for befolkningens helse.

MIKROFONSTATIV. Innenfor samfunnsvitenskapene er det sentralt å stille spørsmål om hvem som tjener og taper på ulike tiltak. Når det gjelder pressen, kan følgende spørsmål stilles: Hvem tjener og taper på at den fungerer som et mikrofonstativ? Hvorfor drives det sjelden kritisk journalistikk på myndighetenes helse- og ernæringspolitikk?

På ett område ser det ut til at journalister er mer katolske enn paven

Innen akademia er det vanlig at forskere holder kjeft på områder som kan sette en stopper for deres videre karriere. Mange kan henvise til evidensbasert forskning som viser at sprøytemidler, kunstgjødsel, matsminke, oppdrettsfisk, genmodifiserte organismer, stråling, vaksine, psykofarmaka og andre vanedannende medikamenter, kan være helsefarlige. Men åpner de munnen, kan de i verste fall miste arbeidet.

UNDER RADAREN. Det finnes imidlertid noen leger som er tøffe nok til å imøtegå sine kolleger, men dersom de tar kontakt med journalister ansatt i de store mediene, blir de avvist. Skulle de være så heldige å komme gjennom sensuren i mindre aviser, som for eksempel at husdyr og fisk blir foret opp på helsefarlig soya, blir det neppe noen forside i store aviser eller innslag på «Debatten».

Hvis en journalist trår feil, hva skjer da? Journalisten får permisjon med lønn, mens redaktøren går fri, jamfør VG og Trond Giske-saken, hvor redaktøren fortsatt ble sittende både i avisen og i styret for Faktisk.no.

PÅ SOTTESENG? Jeg kan ikke huske å ha sett noe i mediene om at en journalist har tatt et oppgjør med hvordan de dekker saker som dreier seg om helse og ernæring. Heller ikke forslaget om å innføre moms på alternativ behandling, som har betydning for cirka 40 prosent av befolkningen, blir omtalt, med unntak av Klassekampen.

Jeg kan ikke tolke det på annen måte enn at selvjustisen er stor, og at kritisk journalistikk ligger på sotteseng. Kan grunnen være at mediehus er mer opptatt av inntjening enn av at forskning som er kritisk til dagens helse- og ernæringspolitikk, i det hele tatt, blir formidlet.

Det ser ut til at norske journalister er så selvsentrert at de ser ikke at pressefrihet for dem er å ivareta egne interesser og promotere egne synspunkter, men ikke friheten til påståtte vitenskapelige avvikeres rett til å uttrykke seg.


Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at han driver Aalbergs senter for veiledning. Han holder kurs i veiledning og kommunikasjon en til to ganger i året.

Powered by Labrador CMS