Vi trenger en kunnskapsbasert pandemi-tilnærming

Kronikk: Ann-Chatrin Leonardsen, anestesisykepleier, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og forsker ved Sykehuset Østfold.

SIDEN MARS HAR helsetjenestebildet vært preget at koronapandemiens ulike aspekter; internasjonale skrekkscenarier, spredningsfare, skiftende retningslinjer og truende utstyrs- og bemanningsknapphet. Vi har fått innblikk i enkeltpersoners erfaringer med å arbeide i helsetjenesten under en pandemi; usikkerheten, risikovilligheten, men også – frykten. I en tsunami av informasjon tydeliggjøres behovet for en kunnskapsbasert nasjonal tilnærming.

Ved pandemistart hungret helsepersonell etter retningslinjer: hva var “sikker” eller “ikke sikker” praksis? Hva slags utstyr skulle man ta i bruk i hvilke situasjoner? Folkehelseinstituttet (FHI) har fortløpende publisert kunnskapsoppsummeringer innenfor en rekke temaer, som f.eks aerosolgenererende prosedyrer og bruk av ansiktsmasker, samt retningslinjer for ulike settinger.

FHI har også, sammen med McMaster University i Canada laget et dynamisk «kart» over vitenskapelige publikasjoner, noe som også synliggjør hvor forskning mangler. 24. juni 2020 inneholdt kartet 4 363 publikasjoner, identifisert etter screening av 24 328 referanser. Hvorvidt man lokalt har forholdt seg til FHI sine anbefalinger synes mer uklart. 

NY FORSKNING. Kunnskapsbasert praksis (KBP) er å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens ønsker og behov i en gitt situasjon (1).

Pandemien har ikke gitt rom for etablering av forskningsbasert kunnskap i forkant. Etterspørsel eller evidens og rask forskningsproduksjon har sådd tvil om kvaliteten på forskningen som publiseres. Flere prosjekter er initiert eller under planlegging. Sintef starter for eksempel i disse dager opp et forskningsprosjekt på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund med fokus på sykepleieres erfaringer med koronapandemien. Forskere ved Oslo Universitetssykehus (OUS) skal utforske helsepersonell på intensivavdelingers erfaringer med pandemien.

FULGTE IKKE RETNINGSLINJER. Houghton og medarbeidere (2) publiserte i april en systematisk kunnskapsoppsummering av hemmende og fremmende faktorer for helsepersonells etterlevelse av infeksjonsforebygging og smittevernsprosedyrer i forbindelse med respiratoriske infeksjonssykdommer. Resultatene viste at avvik mellom lokale og nasjonale retningslinjer medførte usikkerhet.

Helsepersonell unnlot å følge lange eller utydelige retningslinjer, spesielt om de hyppig ble revidert. Infeksjonsforebygging og smittevernsprosedyrer økte arbeidsbyrden og medførte utmattelse, på grunn av bruk av smittevernsutstyr og hyppig rengjøring. Etterlevelse ble påvirket av støtte fra ledelsen samt smittevernskultur på arbeidsplassen.

BARRIERER. Studier fra perioden 2005 til 2018 viste til en bekymring for tilgjengelighet på smittevernsutstyr. Tre studier indikerte at etterlevelsen av smittevernsprosedyrer ble påvirket av om helsepersonell kjente noen som hadde blitt smittet. Det samme gjaldt egen frykt for å bli smittet. Videre hadde helsepersonells egen holdning stor innvirkning; både med hensyn til hvorvidt pasienten var smitteførende og til hvorvidt smittevernsutstyret var effektivt. Helsepersonell kviet seg for å isolere pasienter og/eller bruke anbefalt beskyttelsesutstyr før diagnosen var bekreftet, for å unngå å stigmatisere pasienten.

Ubehag ved bruk av smittevernsutstyr ble fremhevet som en barriere til etterlevelse av prosedyrer. Ubehag var relatert til av- og påkledning, pustevansker, kvelningsfornemmelser, utmattelse, svette, svimmelhet, uttørring, ryggsmerter og dugg på briller. Ni studier fremhevet viktigheten av riktig størrelse, tilpasning og kvalitet på utstyret. Disse funnene samsvarer godt med publiserte saker fra Norge.

KUNNSKAP. Etter min mening er to forhold spesielt viktige i en nasjonal kunnskapsbasert pandemitilnærming. Det første er å innhente systematisk oppsummering av kunnskap á la FHIs «pandemikart» eller ved nye oppsummeringer.

Jeg har nylig gjennomgått et kurs i systematic reviews ved Universitetet i Bergen. Her lærte vi om «kunnskapsbasert forskning»; å vurdere om det er behov for en ny systematisk review, en oppdatering av en tidligere publisert review, og/eller behovet for en ny enkeltstudie på tematikken. Denne vurderingen anbefales før all ny kunnskapsoppsummering og før planlegging av nye studier. Videre må man implementere forskningen og erfaringene i (kunnskapsbasert) praksis.

Det holder altså ikke å samle og formidle forsknings- og erfaringsbasert kunnskap: Denne må også overføres til praksis. Midler tildeles ofte til nye forskningsprosjekter- sjeldnere til implementeringsarbeid. Implementering av nye retningslinjer avhenger av tilstrekkelig tid og personell (3)- noe som dessverre ikke er tilfelle i Norge i dag.

Mye kunnskap er kjent fra tidligere pandemier/epidemier. Hva skjedde med implementeringen i praksis, eller i beredskapsplanleggingen?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser:
1) Helsebiblioteket. Kunnskapsbasert praksis 2018 [Available from: https://www.helsebiblioteket.no/kunnskapsbasert -praksis.
2) Houghton C, Meskell P, Delaney H, Smalle M, Glenton C, Booth A, et al. Barriers and facilitators to healthcare workers' adherence with infection prevention and control guidelines for respiratory infectious diseases: a rapid qualitative evidence synthesis. Cochrane \Database Syst Rev. 2020;4(CD013582).
3) Francke A, de Veer A, Smit M, Mistiaen P. Factors influencing implementation of clinical guidelines for health care professionals: a systematic review. BMC Med Inform Decision Making. 2008;8(1):38.