Omsorg for mennesker i Helse-Norge er en symbiose
Norge stengte dørene for å beskytte sårbare grupper. Ved å utelukke de pårørende, satte vi disse gruppene i en enda mer sårbar situasjon gjennom korona-krisen.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Kronikk: Anita Vatland, daglig leder for Pårørendealliansen
Anne-Grethe Terjesen, fagsjef i Pårørendealliansen
VI ØNSKER Å kommentere innlegget Koronaepidemien viser at vi trenger omsorg for å holde hjulene i gang.
Den formelle og den uformelle omsorgen lever hver sine liv, og den ene kan ikke leve uten den andre. Ordet symbiose kan beskrives med: «to selvstendige organismer som har hver sin eksistens, men hvor samarbeidet gir hverandre fordeler eller gevinster.»
Hvis den ene parten opplever litt dårlige tider, kan den andre bidra med det som trengs og vice versa. Sammen blir de sterkere enn hver for seg.
FRIVILLIG INNSATS. Slik er det med omsorgen for syke og eldre i Helse-Norge også. Hva hadde situasjonen vært for alle de som lever sine liv med ulike diagnoser og tilstander, hvis ikke pårørende og familier hadde stilt opp?
Vi gjentar stadig at rundt 800. 000 mennesker er pårørende til noen som trenger ekstra bistand, syke og eldre i alle kategorier.
De pårørende og familiene legger ned nær halvparten av omsorg og hjelp som syke og eldre trenger, tilsvarende 110.000 årsverk.
HENSYN TIL OMSORG. Forfatterne Aud Obstfelder og Ragnhild Hellesø har tatt utgangspunkt i omsorgsutfordringer i koronatiden, hvilke erfaringer som er gjort og som skal fremlegges for koronakommisjonen. De mener at omsorgsbegrepet er glemt i kommisjonens mandat. Vi kan berolige med at kommisjonen har blitt oppmerksom på dette. Pårørendealliansen var en av flere organisasjoner som fikk fremlegge våre første inntrykk i et innspillmøte den 25. juni. Vi gjennomførte en spørreundersøkelse og fikk svar fra 1027 pårørende, som besvarte ulike spørsmål om hvordan de første åtte ukene hadde vært etter at Norge lukket dørene på mange vis.
De ble stengt ute fra sine kjære eller holdt seg borte i redsel for smittevern. Anita Vatland
Men det vi fortalte kommisjonen om pårørende og familiers erfaringer, har ikke et spesielt koronapreg, selv om det er preget av koronatiltak også. Det er dessverre slik at samfunnets infrastruktur i en vanlig situasjon får mange pårørende og familier til å være i en krisemodus. Koronatiden forsterket bare dette ytterligere når tjenester og tiltak ble tatt bort.
STENGT UTE. Plan A finnes ofte ikke, så forvent ikke plan B.
Våre tidligere undersøkelser viser at pårørende ofte ikke har en kontaktperson, heller ikke nå i denne tiden. Pårørende får informasjon på ulike måter, om i det hele tatt. Under koronatiden ble pårørende overlatt med enda mer ansvar, og de var redde for hva som skulle skje dersom de ikke klarte det. De ble stengt ute fra sine kjære, eller de holdt seg borte i redsel for smittevern. De var bekymret for dem de ikke lenger kunne hjelpe på grunn av restriksjoner. De trodde ikke det fantes noen som hjalp dem, om de skulle bli syke eller ikke klare mer. Og syv av ti fikk ikke engang en telefon eller kontakt for å spørre hvordan det gikk med dem.
SÅRBARE GRUPPER. Hva kan vil ære av dette? Koronasituasjonen viste med stor tydelighet at det mange pårørende opplever som en normaltilstand, ble enda tydeligere i en krise. Infrastrukturen skjøv frem helsepersonell i front, men lukket dørene til alt som skjedde hjemme og ignorerte hvordan det gikk med dem. Dette skjer i et land hvor vi heier på at vi stadig skal ha mer hjemmebehandling, hjemme-sykehus - og leve hjemme lengt mulig!
I en situasjon med smittevernhensyn og folk som stenges ute og inne, må nok dette være ett av områdene å ta tak i.
Skal vi få til at de fine ordene som Obstfelder og Hellesø bruker, og som bør være gjeldende for en god infrastruktur for den uformelle omsorgen, må vi få dette innarbeidet i planer for pårørende og familier med store omsorgsoppgaver i hverdagen. Verktø hatr vi blant annet i Veilederen for pårørende i helse og omsorgssektoren.
LÆRDOMMEN. Så må det gjøres et arbeid for at symbiosen mellom den formelle og uformelle omsorgen fungerer i systemer, rutiner, i samarbeid og i dialog-arenaer. Her er den offentlige parten den sterke i symbiosen fordi den uformelle omsorgen kommer til kort hvis ikke den offentlige leverer. Fungerer det i hverdagen, klarer vi det i krisene, ikke motsatt.
Norge stengte dørene for å beskytte sårbare grupper. Ved å utelukke og ikke ha planer for sårbare gruppers viktigste omsorgspersoner i hverdagen, satte vi disse gruppene i en enda mer sårbar situasjon gjennom en krise.
Denne feilen må vi ikke gjøre om igjen!
Ingen oppgitte interessekonflikter
