Koronapandemien viser at vi trenger omsorg for å holde samfunnet i gang

Professor og forskningsleder Aud Obstfelder, Institutt for helsevitenskap, NTNU

Professor Ragnhild Hellesø, Senter for omsorgsforskning, NTNU, og Avdeling for sykepleievitenskap, UiO

BEGREPET infrastruktur får mange av oss til å tenke bygninger, veier, jernbaner og elektrisitet, altså grunnleggende forutsetninger for velfungerende samfunn. De fleste av oss tar infrastrukturene for gitt. Vi legger ikke merke til dem før de svikter. For eksempel når vi får vannlekkasje i huset eller når strømmen er borte.

Når infrastrukturene ikke fungerer blir vi tvunget til å finne ut av hva de består av og hvordan de kan repareres; hvilke rørtyper anbefales på gamle hus og hva er forbindelsene mellom hovedsikringen og trafostasjonen. Dersom vi er litt tålmodige og nysgjerrige får vi gjerne øye på det kompliserte samspillet mellom kunnskap, kompetanse, teknologi og organisasjon som gjør sanitæranlegg og elektrisitet mulig.

OMSORG SOM BÆREBJELKE. Koronapandemien har vist oss at mennesker og samfunnet er sårbare og at uformelt og formelt omsorgsarbeid er nødvendig for å holde oss «i gang».

Hva skjer om vi bruker infrastrukturbegrepet når vi snakker om omsorg – en infrastruktur som altså gjerne er usynlig til den bryter sammen?

I et essay skrevet av Margunn Bjørnholt i Sosiologen 22. april i år, argumenterer hun for at omsorg er bærebjelken i samfunnet. Hun støtter seg på sentrale nasjonale og internasjonale omsorgsteoretikere. Med eksempler fra pandemien viser hun at omsorg er like viktig for liv, helse og en verdig død, som for velfungerende private og offentlig eide bedrifter og tjenesteytere.

For Bjørnholt som for omsorgsteoretikerne, er omsorg konkrete virksomheter rettet mot andre, oss selv og omgivelsene når vi ikke lenger kan leve slik vi ønsker. I essayet skriver hun at omsorgsarbeidet understøtter, beskytter, opprettholder og gjenoppretter livreddende og livsopprettholdende funksjoner når de svikter. Og at det kreves kunnskap, teknologi, innlevelse og en bestemt innstilling for å kunne utøve omsorg på kompetente måter.

KOMPLISERTE SAMMENHENGER. Pandemien har vist at omsorg er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende samfunn. Dermed kan det forstås som en infrastruktur. Pandemien har satt grenser for hvordan vi kan leve og det har blitt tydelig at både mennesker og samfunn har behov for omsorg. Alle fikk ikke det de trengte, sentrale samfunnsfunksjoner er ennå ikke i full drift.

Nyhetsreportasjene har gitt oss innblikk i hvilke komplekse sammenhenger omsorg springer ut av. Og at det kreves både kunnskap, kompetanse, teknologi, organisasjon og fornuft for å få det til. For at de som har blitt syke av covid-19 skal få den hjelpen de trenger, har kompetanse og kapasitet blitt forskjøvet og omfordelt.

Samtidig skal de som allerede har tjenester få det de har krav på. Avansert digital teknologi har blitt tatt i bruk for å kunne utøve omsorgsarbeid på smartere måter. Logistikk knyttet til innkjøp og fordeling av smittevernsutstyr, renholdstjenester, kjøkken og transport er skjerpet. Da det meste av ansvaret for barnepass og skolegang ble lagt til hjemmene, måtte sykepleiere med små barn sjonglere mellom betydelig økte forventninger i hjemmet og i tjenestene.

OMSORGSARBEIDET. Bjørnholt argumenterer for at både formelt og uformelt omsorgsarbeid er nødvendig for å holde samfunnet i gang. Likevel blir ikke omsorg verdsatt særlig høyt. Og de som utøver omsorgsarbeid opplever stort press og lave lønninger. Dette gjelder for dem som utøver omsorg formelt og uformelt eller direkte og indirekte. Bjørnholt viser til økonomisk teori ved blant annet Nancy Folbre som beskriver omsorg som en usynlig innsatsfaktor i økonomien. Dersom omsorgen bryter sammen vil det true grunnlaget for velferdsstaten vår.

VIL LÆRE. Nå vil Regjeringen få belyst alle sider av pandemien. Målet er å lære. Men omsorgsperspektivet er ikke omtalt i mandatet i kommisjonens arbeid. Det er uheldig siden omsorg er en infrastruktur og omsorgsarbeid er en forutsetning for et velfungerende samfunn.

Vi mener infrastrukturbegrepet er en egnet analytisk linse. Den kan hjelpe kommisjonen til å se det kompliserte samspillet mellom kunnskap, kompetanse, teknologi og organisasjon som gjør omsorg og omsorgsarbeid mulig. Ved å analysere erfaringene fra et slikt perspektiv vil kommisjonen få hjelp til å se hva omsorg består av og hvordan tiltak kan settes inn for å styrke kapasiteten og kvaliteten på omsorgsarbeid generelt og beredskapen spesielt.

SAMSPILLET. Utgangspunktet for analysene vil være det kompliserte samspillet av menneskelig og ikke-menneskelige aktører som omsorg springer ut ifra. Dersom kommisjonen ser godt etter kan de avdekke hvilke kunnskapstyper, prosedyrer, utstyr, sengeplasser og bemanningsplaner som aktualiseres i ulike typer omsorgsarbeid, og hvordan maktrelasjoner, konfliktlinjer og kulturforskjeller spiller seg ut.

Ingen oppgitte interessekonflikter