Fostrer velferden karrierejegere og evige studenter?

Kan man spørre om velferdsstandarden vår fostrer evige ungdommer og evige selvrealiseringsmuligheter, og setter dem i utrettelige interne konflikter med hverandre? Kan følgene bli at behovet for familieforøkelse settes til side?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Kristina Sæther Sørheim


Kronikk: Kristina Sæther Sørheim, fjerde års medisinstudent ved Universitetet i Oslo (UiO) og tobarnsmamma, for tiden i foreldrepermisjon frem til august

«ER DET FOR vanskelig å få barn tidlig?» spurte statsminister Erna Solberg (H) i nyttårstalen ved inngangen til 2019.

Hun fortsatte videre med at: «Norge trenger flere barn!»

Er det der problemet ligger? At det er «vanskelig» for nordmenn å få barn tidlig?

HVA ER UNGDOMMER? I dagens samfunn blir man definert som ungdom hos en rekke støtteordninger helt frem til man har fylt 36 år. Hos Ruter og NSB kan man kjøpe student/ungdomsbillett frem til man er 30, og hos noen flyselskaper helt frem til man har fylt 26 år.

I et samfunn som stadig løfter rammen for hvem som regnes som «ungdommer», hva det er som regnes som ung voksen – og hva det er som regnes som voksen – er det ikke også naturlig å tenke at dette løfter taket for når et menneske tenker at det naturlig å slå seg til ro?

STADIG FÆRRE BARN. Mye tyder på at nordmenn velger å få barn, og også at et økende antall velger bort å få barn. I gjennomsnitt får vi 1,6 barn, et rekordlavt tall og lavere enn noensinne. Dette er for lavt med tanke på at det er de kommende generasjonene som skal bære vekten av velferden minnet Solberg oss på i den beryktede nyttårstalen i 2019.

«Det kan være at økt velstand og bedre familiepolitikk har gitt insentiver til å få færre barn», hevdet økonomiprofessor Kjell Gunnar Salvanes i en artikkel i Agenda Magasin 14. februar 2019. I et av tildelingsbrevene for 2019 til Folkehelseinstituttet ble det gitt i oppdrag å gjennomføre en årsaks- og konsekvensutredning av nedgangen i fødselstallene.

Forskningen går nå ut på å utrede hvorfor fødselstallene har gått drastisk ned siden 2008, etter å ha ligget relativt stabilt siden 1970-tallet. Resultatene er ikke entydige, og det kan se ut til at det ligger føringer i feltet; at ulike stemmer i debatten ønsker å styre hvor man retter pekefingeren og hvor man leder øynene.

TRYGGHETSBEHOVET? Det har tidligere vært hevdet at svaret ligger i trygghetsbehovet. Like fullt er Norge et av landene som skårer best med tanke på støtteordninger og rammer rundt fødselspermisjonen. Likevel går fødselstallene ned.

Er det virkelig slik at det er familiepolitikken eller de høye boligprisene som er forklaringen til de lave fødselstallene? Eller er det det økende antallet deltidsstillinger og arbeidskontrakter basert på engasjement eller konsulentoppdrag satt opp mot faste stillinger som er forklaringen? Fører diskrimineringen av den gravide i arbeidsmarkedet til at de unge utsetter familieforøkelsen, eller kan det økte kravet om mastergrader og høyere utdanning være årsaken? Har behovet for frihet og ungdomstid uten ansvar blitt større?


FELLESSKAPET.
Uten å tråkke noen på tærne, vil jeg fokusere på verdien av fellesskapet. «It takes a village to raise a child», er et kjent afrikansk ordtak. Men hva betyr egentlig det?

Kan økt velstand og bedre familiepolitikk ha gitt insentiver til å få færre barn?

I Norge er det ofte slik at man ønsker seg forklaringsmodeller når man står ovenfor en problemstilling: Man ønsker seg betalt for investeringen eller tiden sin – man vil gjerne måle og veie når man verdsetter noe. Hvordan verdsetter vi som samfunn «jeg-et» opp mot «vi-et», og hvor trekker vi linjene for «vi-ets» slutt?

Dersom vi legger verdiskapingen i fellesskapet, i vennekretsen, den utvidede familien, verdien av utføre en handling uten å forvente noe tilbake, verdien av å sette familien høyt og verdien av å stille opp når noen trenger det, i nettverket – i stedet for å investere verdiene alene inn i selvrealiseringen, studiene, ambisjonene eller boligdrømmen – kan man da fostre en sterkere fellesskapsmentalitet?

VELFERDENS FOSTRING. Kan man stille spørsmålet om hvorvidt velferden fostrer evige ungdommer og evige selvrealiseringsmuligheter, og setter dem i utrettelige interne konflikter med hverandre?

Kan dette i så fall føre til at behovet for familieforøkelse settes til side?

Jeg sitter ikke inne med svarene, og ingen kjenner fremtiden eller løsningen. Kanskje er statsminister Erna Solbergs oppfordring om å få flere barn, feil, kanskje helt unødvendig, og kanskje ikke relevant for fremtiden som møter oss.

KOMBINASJONSNØKKEL? Å få barn, vil uansett alltid være et dypt personlig valg. Det valget skal, og bør ikke, tas før man selv som individ er klar for oppgaven og velsignelsen.

Like fullt er det fint å vite at det finnes trygghet dersom en tør å se forbi rammene av den stabile kjernefamilien med mor og far samt deres barn, og at fellesskapet kan gi en trygg forankring for å skape gode rammer for de kommende generasjonene. Verdien av et «vi» er større enn et «jeg».

Det er mulig å kombinere familieliv og karriereambisjoner dersom en ønsker det, og kanskje er det ikke nødvendig å vente på den perfekte timingen – som vel egentlig ikke eksisterer.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 08/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS