Hvordan går det med de svakeste?

Kronikk: Lars Lien, leder ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP), Sykehuset Innlandet (SI) og professor ll ved Høgskolen i Innlandet

NÅR VI NÅ har begynt å få oversikt over, og en viss kontroll med koronapandemien, kommer spørsmålene om hvordan det går med de svakeste gruppene i samfunnet.

Våre egne undersøkelser tyder på en betydelig endringsvilje i helsetjenesten, men det er stort behov for mer kunnskap om hvordan koronapandemien har påvirket livet til pasienter med ROP-lidelser og deres pårørende.

SÅRBARHET. Over halvparten av de 59.000 personene med rus- og psykisk helseproblem som er kartlagt i BrukerPlan, har så alvorlige fysiske helseplager at de tilhører risikogruppen for å utvikle betydelig svikt dersom de blir smittet av koronaviruset. Det vil for mange øke angsten, isolasjonen og behovet for rusmidler. I tillegg er det stor fare for at de ikke får oppfølging for sine kroppslige plager ettersom tilgjengeligheten til somatiske helsetjenester er redusert. 

En del pasienter har så svak sosial fungering at de mangler evne og/eller vilje til å beskytte seg selv, og mange sliter med å ta – og ha – kontakt med helsevesenet. Barn hvor en eller begge foreldre har ROP-lidelser, er dessuten ekstra sårbare ved stenging av skoler, barnehage og fritidsaktiviteter. Pågangen til landets krisetelefoner vitner om at det er mange som sliter.

ENDRINGSVILJE. Hverdagen med koronatiltak er svært krevende for mange ROP-pasienter. Lavterskeltilbudene er stengt, og alternativer som bibliotek, puber og andre møtesteder har begrenset adgang. Ansatte beskriver likevel en hverdag som går overraskende bra med tettere oppfølging enn tidligere. Grunnen er at mer telefonisk og digital kontakt gjør at ansatte rekker å følge opp flere brukere når ikke alle møter er fysiske, og mindre tid brukes på reising.

En del brukere får også oppfølging utenfor ordinær arbeidstid.

DESPERASJON. Flere enheter for legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har kuttet ut rutinemessig urintesting, og henteordningen for medikamenter har blitt endret som følge av pandemien. Det store problemet for mange rusavhengige er at tilgjengeligheten til rusmidler nå er redusert.

Faren er at brukerne blir desperate og tar det de får tak i. Derfor er det positivt at legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er på tilbudssiden slik at nye brukere raskt kan inkluderes.

DIGITAL SAMHANDLING. Også brukere som omfattes av samhandlingsteam som Flexible assertive community treatment (FACT) og oppsøkende behandlingsteam – Assertive Community Treatment (ACT) – merker endringer. FACT arbeider i all hovedsak oppsøkende, noe som er krevende i disse koronatider. Teamene har imidlertid mye erfaring med å kommunisere med brukerne over telefon, enten med samtaler eller tekstmeldinger.

Det kan se ut til at økt digital samhandling utfyller FACT-teamenes slagkraft ved å begrense reisetid og effektivisere samhandlingen.

HVA BØR FØRES VIDERE? Erfaringene fra både helsearbeidere og brukere er at endringene i tjenestene, som følge av koronapandemien, er en forbedring og bør føres videre. Mer digital samhandling og større fleksibilitet ser ut til å fungere godt for mange brukere. Det å slippe reisetid, bruke tid på venterom og ha større innflytelse på når oppfølgingen skjer, oppleves positivt.

Det bør imidlertid evalueres om brukere av rus og psykiske helsetjenester nå får de tilbudene de trenger, og om belastningen på pårørende har økt. En virkning av koronapandemien kan være at tilbudet til mennesker med ROP-lidelser blir mer tilpasset deres behov og at vi får mer helsetjenester for de pengene vi investerer.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 08/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen