Ingen rettferdige priser uten mer åpenhet
Norge kan støtte opp om WHO-resolusjonen gjennom å kreve større åpenhet om utviklingskostnader og priser for nye legemidler – for sjeldne som for andre sykdommer.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
Innlegg: Eirik Joakim Tranvåg, lege og doktorgradsstipendiat i Bergen senter for etikk og prioriteringer (BCEPS) ved Universitetet i Bergen (UiB).
Kristine Husøy Onarheim, lege og postdoktor ved University College, London
ADMINISTRERENDE DIREKTØR John-Arne Røttingen i Norges forskningsråd mener Norge bør være villig til å betale mer for legemidler mot sjeldne sykdommer. Uten åpenhet om de faktiske utviklingskostnadene og prisene for legemidler mener vi det gir liten mening å snakke om rettferdig prising og solidaritet.
I motsetning til det Røttingen skriver, åpner stortingsmeldingen om prioriteringer for at sjeldenhet kan legges vekt på som et selvstendig kriterium. Både svakere dokumentasjon og høyere pris kan aksepteres for legemidler rettet mot sjeldne tilstander.
PRISKONTROLL? Røttingen ønsker videre forståelse for rettferdig prising, hvor både profitt og utviklingskostnader tas hensyn til. Dette kan være et legitimt ønske, men vi mener debatten må skje på premisser der helsevesen, som det norske, kan vurdere om prisene faktisk er rettferdige. Dette kan vi ikke i dag fordi kostnadene for produktutvikling og prisen vi betaler, holdes hemmelige.
Solidaritet er ikke å betale overpris for legemidler. For hvordan skal vi kontrollere om våre økte priser faktisk gir lavere priser i andre land?
KOSTNADER OG PROFITT. To nylig publiserte studier i det anerkjente tidsskriftet JAMA adresserer temaet: Olivier Wouters og kolleger forsøker å estimere faktiske kostnader til forskning og utvikling (FoU) av nye legemidler. De finner en gjennomsnittlig kostnad på nesten én milliard dollar, men hovedfunnet er egentlig at dette er svært usikre tall, og de skriver at økt gjennomsiktighet er essensielt for å verifisere påstandene fra industrien om at høye priser skyldes høye utviklingskostnader.
Solidaritet er ikke å betale overpris for legemidler. For hvordan skal vi kontrollere om våre økte priser faktisk gir lavere priser i andre land?
I den andre studien, viser Fred Ledley og kolleger at legemiddelselskaper tjener langt mer enn andre store børsnoterte selskaper. De absurd høye topplederutbetalingene viser vel også at lav profitt neppe er et problem i bransjen.
EN VIKTIG BEKYMRING. Røttingen peker på en viktig bekymring: Vil pasienter som rammes av sjeldne sykdommer, utgjøre et stort nok marked til at det lønner seg for industrien å utvikle nye medisiner? En oversikt over FDA-godkjente kreftlegemidler i USA mellom 2010 og 2016, viser at 75 prosent av disse legemidlene ble sett på som «orphan drugs»; legemidler rettet mot sjeldne sykdommer. Dette tyder på at industrien gjør mye for å utvikle slike medikamenter allerede. Terskelen for godkjenning er ofte også lavere for slike legemidler.
Vi deler – og vil også sterkt understreke – Røttingens syn på at prisnivået på legemidler generelt sett er for høyt og ikke bærekraftig. For å støtte opp om resolusjonen fra Verdens helseorganisasjon (WHO), bør Norge gå foran som et godt eksempel ved å kreve større åpenhet om utviklingskostnader og priser for nye legemidler – for sjeldne som for andre sykdommer.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin 06/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen
