Ingen trussel, men et råd fra Distrikts-Norge

Den egenrådigheten sentrale myndigheter opplever fra Distrikts-Norge, må ikke tolkes som en trussel, men som et innspill verdt å lytte til: Håndter Norge i regioner ut ifra smittespredning og sårbarhet, ikke som om vi alle bor i Oslo!

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Paul Olav Røsbø

Kronikk: Paul Olav Røsbø, fastlege i Loppa kommune og leder av Finnmark legeforening

VI ØNSKER alle det samme; å beskytte befolkningen mot konsekvensene av covid-19. Men nå hersker det uenighet om den videre strategien – det er myndighetene mot distriktskommunene. Hvor alvorlige blir konsekvensene hvis myndighetene krever at kommunene opphever de lokale reisekarantene-vedtakene?

Epidemier og pandemier har herjet menneskeheten flere ganger opp gjennom århundrene, og alle forløpene har noen fellestrekk. De sosialt mobile rammes først og står for smitten ut i samfunnene. De gamle og de med andre underliggende kroniske sykdommer, og de som har levd under trange sosioøkonomiske kår, har alltid vært de mest sårbare. Fra helt tilbake til Svartedauden vet vi at handelsreisende og offentlige embetsmenn først ble smittet, dernest de som skulle behandle de syke.

KNALLHARDE TILTAK. Gjennom tider med tuberkulose og poliomyelitt, svineinfluensa og frem til den aktuelle Covid-19-pandemien har historien vært den samme. De første nordmennene som ble smittet med koronaviruset, var politikere, embetsmenn og bemidlede som tok seg råd til vinterferie i Østerrike og Italia. De som står for tur nå, er oss som jobber i helsevesenet. De fleste av oss tåler sykdommen, men det gjør ikke nødvendigvis våre eldre eller de yngre med kronisk sykdom.

Det er innført knallharde tiltak for å forsinke smitten i å spre seg i samfunnet og for å unngå å sprenge kapasiteten i helsevesenet gjennom store begrensinger i folks hverdagsliv. Næringslivet rammes knallhardt som konsekvens av både norske tiltak og en verden i krise. Samfunnet kollapser hvis ingen jobber. Med dette som bakteppe ønsker sentrale myndigheter å overprøve distriktskommuner som har innført strengere regler for sosial mobilitet enn hva som er anbefalt nasjonalt.

UHELDIG STRATEGI. Det ser ut til at norske myndigheter velger å håndtere Norge under ett. Finnmark legeforening mener at dette er en uheldig strategi. Oslo og det sentrale Østlandet er i Norge å regne som episenteret for covid-19, og er langt inne i fase 2 av pandemien. Enkelte steder nærmer man seg antakelig fase 3.

Alt kommer sist til Nord-Norge, også Covid-19. Det kan være klokt å sette seg inn i underliggende argumenter for Nord-Norges valg av smittevernmidler

Alt kommer sist til Nord-Norge, også Covid-19. Smittemessig er Nord-Norge også det området hvor vi erfaringsmessig sitter igjen med konsekvensene lengst. Vi som er leger her oppe, forholder oss fortsatt til en eldre befolkning som har senskader fra gjennomgått polio og tuberkulose ervervet lenge etter at disse epidemiene var over i sør.

I skrivende stund er Finnmark knapt nok i fase 1. Vi har få smittede, bare syv i Finnmark. Vi har så langt kun hatt to pasienter innlagt i sykehus, og begge har blitt skrevet ut. Etter Folkehelseinstituttets algoritme skal vi forholde oss til tiltak som fase 1: Unngå smitte fra høy-endemiske områder, ikke som i fase 2–3 med sosial distansering.

RISIKABELT SPILL. Vårt lokale næringsliv rammes unødvendig hardt i forhold til situasjonen vi har nå. Dette er hovedsakelig på grunn av kravene om sosial distansering, ikke som følge av reiserestriksjoner og karanteneregler. Men sentrale myndigheter vil likevel kreve at restriksjoner på reisende fra høy-endemiske til lav-endemiske områder oppheves. Dette mener vi er feil taktikk, og som vil medføre nærmest ukontrollert import av smitte til et område hvor vi foreløpig har lite av dette.

Finnmarkssykehuset har per nå ingen inneliggende covid-19 pasienter. Foretaket har noe helsepersonell i karantene for å sikre at situasjonen forblir under kontroll. Det samme har mange kommuner. Men vi har behov for nøkkelpersonell – vikarer som kommer fra høy-endemiske områder. Hvis disse ukritisk får inngå i sykehusene uten begrensende tiltak som karantene, risikerer man eksempelvis mangel på en overlege ved medisinsk avdeling i Hammerfest i 14 dager.

Alternativet er at mange leger blir satt ut dersom den aktuelle overlegevikaren er i kontakt med resten av kollegiet i løpet av seks–syv dager på sykehuset. Dette kan fort sette halve sykehuset ut av spill. Forskjellen her er at man ikke bare kan benytte et nabosykehus, som Øyeavdelingen ved OUS Ullevål kunne. Vi har alle sett hvordan det gikk da Helsedirektoratet selv ga dispensasjon for karantenereglene for folk i staben. Man risikerte at hele organisasjonen ble satt ut ved ikke å vise nødvendig forsiktighet. 

TRUSSEL ELLER KLOKSKAP? Den egenrådigheten sentrale myndigheter opplever fra Distrikts-Norge, må ikke tolkes som en trussel. Vi anbefaler heller å se på det som et innspill som er verdt å lytte til, og at det er klokt å sette seg inn i underliggende argumenter for Nord-Norges valg av smittevernmidler. Begrunnelsen hos oss nå er den samme som den Folkehelseinstituttet brukte for landet som helhet for bare noen få uker siden.

For vår del er det enklest å bruke Finnmark som eksempel:

  • Finnmark har to sykehus med en avstand på 484 kilometer mellom dem.
  • Vi har en eldre befolkning.
  • Store avstander og harde værforhold skaper naturlig isolasjon mellom lokalsamfunnene. Det er lett å stenge ned ytterligere og kanskje spare hele samfunn for smitte. Små isolerte samfunn kan epidemiologisk slå begge veier.
  • Svartedauden nådde aldri helt Finnmark, trolig fordi smitten aldri ble transportert inn i samfunnene, mens under spanskesyken var dødeligheten høyere i Finnmark enn i resten av landet.

Om små samfunn rammes, får man lett spredning til alle, og samfunnene har få å spille på i nøkkelposisjoner. Da er det langt til nabosamfunn for å få hjelp.

PÅTVUNGET SMITTERISIKO. Dersom vi påtvinges økt smitterisiko sørfra ved kollektiv opphevelse av karantenevedtak, risikerer vi å få betydelige utfordringer med transport av syke, og fort overstige kapasiteten på sykehusene. Videre vil vår eldre befolkning rammes hardt, på lik linje med Lombardia i Italia.

Se til Italia, som delte landet opp i soner som var i ulike faser av pandemien, med målrettede tiltak i forhold til dette. Dette ser ut til å fungere i de delene av Italia der antallet smittede fortsatt er lavt.

Frankrike valgte derimot å håndtere landet under ett. Myndighetene satte strenge tiltak og innførte portforbud. Men de tillot likevel pariserne å reise på overfylte tog ut fra hovedstaden til resten av Frankrike for å komme unna episenteret – millionbyen Paris – og bo hos sine slektninger i distriktene.

EN ENKEL OPPFORDRING. Innen de nærmeste dagene vil vi få se om dette har fått følger i form av spredning av smitten til resten av Frankrike, og de konsekvensene dette kan få for helsevesenet.

Vår oppfordring er enkel: Håndter Norge i regioner ut fra smittespredning og sårbarhet – ikke håndter den som om vi alle bor i Oslo!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS