Taushetsplikten – og kravet til åpenhet
Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er mulig å være tilhenger av åpenhet i helsetjenesten, samtidig som vi forsvarer taushetsplikten. At pressen ikke evner dette i sin iver etter detaljert informasjon, er kanskje ikke så overraskende.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
JOBB-KOMMENTAREN: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark
DA JEG JOBBET som journalist i NRK på begynnelsen av nittitallet, fikk vi tilsendt tilstandsrapporter på telefaks fra sykehusene. Dersom pasienten var alvorlig eller kritisk skadet, kom det gjerne rapporter flere ganger daglig. På den måten kunne familie, bekjente og andre følge med på tilstanden til den skadde fra sending til sending.
Hvordan ville vi ha likt at et sykehus gikk ut med helsetilstanden vår til mediene, uten at vi ble spurt? For mange av oss ville det ha gjort noe med tilliten til dem som skal behandle oss – dem vi skal gi sensitive opplysninger til og stole på i en sårbar situasjon.
LITE GJENNOMTENKT? Denne praksisen har heldigvis blitt strammet inn ved de fleste sykehusene, men det er fortsatt noe som henger igjen. Det forventes at sykehusene skal komme med en generell tilstandsrapport når en skadd pasient kommer til sykehuset. Sykehusene skal oppgi kjønn, alder og skadeomfang.
Dessverre handler nok dette om en lite gjennomtenkt praksis, og det er vanskelig å forstå hvorfor taushetsplikten skal være mindre viktig utenfor sykehusets vegger. Når pasienten er på vei til sykehuset og tilstanden kanskje er uavklart, forventes det at vi skal dele opplysninger med offentligheten. Når pasienten har blitt stabilisert inne på et sykehus, sier vi ingen ting.
DEMOKRATISK PROBLEM? For ett år siden sa helseforetakene i Helse Vest stopp. Med umiddelbar virkning sluttet de å offentliggjøre tilstandsrapporter. Det hadde kanskje vært klokt å drøfte endringen med andre helseregioner, politi og medier før de sendte ut en pressemelding om nye rutiner, men det hadde helt sikkert blitt bråk da også.
Det ble også støy da Avdeling for traumatologi ved Oslo universitetssykehus (OUS) gjorde det samme for noen måneder siden. Redaktører og journalister brukte sine egne kanaler for å fortelle leserne hvor kritikkverdig dette var, og representanter fra både Redaktørforeningen og Presseforbundet stilte opp med morske ansikter og mente at dette var alvorlig for demokratiet.
TAUSHETSPLIKTENS VERDI. I denne saken finnes det dessverre få redaktører som har klart – eller hatt mot til – å løfte frem viktigheten av taushetsplikten. Det kan virke som om risikoen for å gå glipp av informasjon, står i veien for vesentlige prinsipper. Når man har en egeninteresse, mister man fort evnen til å se en sak fra flere sider.
I denne saken blir pressen en beskytter for storsamfunnets nysgjerrighet, og en aktør som kan føre til at det begås overtramp mot enkeltmennesker
Redaktører og journalister liker å fortelle at mediene skal passe på at det ikke blir begått overtramp mot enkeltmennesker. I denne saken blir pressen en beskytter for storsamfunnets nysgjerrighet, og en aktør som kan føre til at det blir begått overtramp mot enkeltmennesker.
Mange mener at sykehusene må kunne gi fra seg tilstandsrapporter når informasjonen er «anonymisert». Ordet er satt i kursiv fordi det er her det problematiske ligger. I mange tilfeller vil ikke offentligheten vite hvem «gutt (12)» og «kvinne i nittiårene» er, men i andre tilfeller vil det være flere som vet det: Hvis tolvåringen blir påkjørt på vei hjem fra fotballtrening, vil mange kjenne identiteten hans. Når kvinnen i nittiårene krasjer med bilen på et mindre sted i Norge, er det lett å skjønne hvem dette er. Da vil opplysninger om deres helsetilstand være et brudd på taushetsplikten fordi de lar seg identifisere.
ARBEIDSVILKÅR. De siste årene har dette blitt mer utfordrende. Publikum tar bilder fra ulykkessteder og informasjonen spres raskt på sosiale medier. Mange vet mye om hendelser og involverte, og det som tidligere kunne være anonymt, er ikke anonymt i dag. Ved å sette sammen informasjon, er det enklere å identifisere, og da må helsepersonell være mer forsiktige.
Vi kan ikke pålegge travle ansatte i et akuttmottak å vurdere hvor identifiserbar den skadde er, og deres taushetsplikt er like absolutt om det er 3, 14 eller 250 som kjenner identiteten til den skadde. I utgangspunktet er det ikke lov å gi helseinformasjon til andre uten pasientens samtykke.
Redaktører og journalister mener at dette hindrer dem fra å utøve kritisk og viktig journalistikk, men det er vanskelig å forstå at tilstanden til en enkelt pasient på et gitt tidspunkt – om den er alvorlig eller kritisk – skal være avgjørende for pressens arbeidsvilkår.
KJERNEVERDIENE. Journalister skal fortsatt få opplysninger når informasjonen ikke kan knyttes til enkeltpersoner, vi skal gi ut statistikk, kommentere og komme med råd. Vi skal til og med gå ut på egen hånd når vi mener at noe er til fare for folks liv og helse. Men vi skal også følge kjerneverdiene våre, som er kvalitet, trygghet og respekt. Derfor skal vi etterleve og verne om taushetsplikten.
Pressen påstår at den nye praksisen er et eksempel på sykehusenes hemmelighold og lukkethet, men dette avslører manglende forståelse for taushetsplikten. Taushetsplikten er ikke det motsatte av åpenhet. Taushetsplikten handler om å beskytte pasienten og skape nødvendig trygghet og tillit.
Dette tror jeg faktisk også en redaktør ville ha satt pris på hvis han eller hun var pasient.
Dagens Medisin 04/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen
