Arbeidslivets sikkerhetsbelte brukes for lite

Sykefraværet i helse- og omsorgstjenestene er et hett diskusjonstema. Forslagene som mer gradert sykmelding, tettere oppfølging og strengere krav til den som er syk, har stått i kø. Likevel overser vi det mest åpenbare, det vi vet fungerer for at folk ikke skal bli syke av jobben.

Som unge på åttitallet så hadde jeg og venninnen min det kjempegøy med å ligge bak i hennes far sin to-seters stasjonsvogn. Å ligge strak ut på rygg og se tretopper, fjell og himmel suse forbi var en kriblende gøy måte å få reise med bil på. Bilbelter hadde blitt innført i 1975, men påbudet for baksetebruk kom først i 1988. Å herje fritt sammen der bak i stasjonsvogna gikk veldig bra. Ingen ble skadd. I de fleste tilfeller er det jo ikke bruk for bilbelte, hverken på åttitallet eller i dag. Det går jo bra. Vi kommer alle uskadd fram. Så hvorfor er bilbeltebruk nå påbudt? Vi bruker ikke bilbelte fordi vi forventer en ulykke hver dag, men fordi vi vet at det reduserer risikoen når noe skjer. Det gir oss ikke absolutt beskyttelse, men det er så effektivt at det er idioti å la være.

Slik er det med sykefravær også. For vi vet mye om hva som virker. Vi vet at arbeidsmiljø har stor betydning for sykefravær. Vi vet at kvaliteten på ledelse betyr noe. Vi vet at ansatte som opplever innflytelse, støtte og et godt fagmiljø, står lenger i jobb. Og vi vet at systematisk HMS-arbeid, godt partssamarbeid og tidlig oppfølging kan forebygge både sykefravær og frafall.

Derfor har partene i arbeidslivet gjennom IA-avtalen utviklet egne bransjeprogrammer for sykehus, sykehjem og hjemmetjenester. Disse programmene bygger på forskning, erfaringer fra arbeidsplassene og et felles ønske om å skape bedre arbeidsmiljøer. Likevel hører jeg fra våre tillitsvalgte rundt omkring i landet at verktøyene og metodene i altfor liten grad tas i bruk ute i tjenestene.

Det er et paradoks.

Vi har oppskriften på lavere sykefravær, men lar være å følge den

I sykehusene er det utviklet konkrete verktøy for arbeidsmiljøkartlegging, risikovurdering og sykefraværsoppfølging. I sykehjem og hjemmetjenester er det utviklet programmer som styrker ledelse, partssamarbeid og medarbeiderinvolvering. Målet er å hjelpe arbeidsplassene med å identifisere utfordringer tidlig, løse problemer før de vokser seg store og bygge arbeidsmiljøer som gjør det mulig å stå i krevende jobber over tid.

Likevel er det fortsatt opp til den enkelte virksomhet om verktøyene skal brukes eller ikke.

Når noen sykehus velger å jobbe systematisk med de partssammensatte tiltakene, mens andre velger å lage sine egne løsninger eller lar være å prioritere arbeidet, blir resultatet en tilfeldig og fragmentert innsats. Da blir også effekten tilfeldig.

Dette er ikke først og fremst et spørsmål om vilje. Det er et spørsmål om ledelse.

Mye å lære av Magnet

Erfaringene fra IA-bransjeprogrammene viser nemlig at arbeidsplasser som lykkes, har én ting til felles: De arbeider helhetlig og langsiktig. Tiltak virker best når ledere, tillitsvalgte, verneombud og medarbeidere er involvert sammen. Arbeidsmiljø kan ikke forbedres gjennom et kurs her og en handlingsplan der. Det må bygges inn i måten arbeidsplassen ledes på.

Fra de stedene som har gjennomført programmene har vi lært at kapasitet er en kritisk suksessfaktor. Selv de beste verktøyene har liten verdi dersom lederne ikke har tid til å bruke dem. Når arbeidshverdagen preges av konstant bemanningskrise og jakt på ledige vakter, blir arbeidsmiljøarbeidet ofte skjøvet foran seg. Nettopp derfor må det prioriteres. Et godt arbeidsmiljø er ikke noe man arbeider med når man får tid. Det er noe man arbeider med for å få tid.

Her har vi mye å lære av Magnet-modellen, som stadig flere sykehus internasjonalt bruker som rammeverk for kvalitetsutvikling. Grunntanken i Magnet-modellen er at pasientbehandling og godt arbeidsmiljø er ikke to ulike mål. De er avhengige av hverandre. Når ansatte opplever faglig støtte, innflytelse og gode arbeidsvilkår, øker kvaliteten på tjenestene. Når arbeidsmiljøet svekkes, svekkes også evnen til å rekruttere, beholde og utvikle kompetanse.

Likevel behandles arbeidsmiljø fortsatt som noe mindre viktig enn økonomi, aktivitet og ventetider. I helseforetakene rapporteres det detaljert på budsjetter, produksjon og måloppnåelse. Men hvor ofte etterspørres kvaliteten på arbeidsmiljøarbeidet med samme alvor? Hvor ofte holdes ledere ansvarlige for manglende oppfølging av HMS, sykefravær og medarbeiderinvolvering?

Det vi måler, får oppmerksomhet. Det vi ikke følger opp, blir lett nedprioritert.

Vi trenger politisk vilje

Det er underlig at helse- og omsorgsministeren, som kan instruere spesialisthelsetjenesten, lar det være frivillig om sykehusene tar i bruk verktøyene som partene i arbeidslivet har utviklet sammen. Hvorfor finnes det ingen tydelig nasjonal forventning om at disse tiltakene skal gjennomføres? Og hvorfor etterspørres ikke arbeidsmiljø som en sentral kvalitetsindikator på linje med økonomi og pasientsikkerhet?

Hvis vi virkelig mener alvor med å redusere sykefraværet, må vi slutte å late som om utfordringen er mangel på kunnskap. Utfordringen er manglende gjennomføring. For mange arbeidsplasser står fortsatt alene med problemer som allerede er godt beskrevet, godt forstått og i mange tilfeller godt dokumentert hvordan kan løses.

Regjeringen må derfor gjøre mer enn å etterlyse lavere sykefravær. Den må stille tydelige krav til helseforetakene og arbeidsgiverne om å ta i bruk de kunnskapsbaserte tiltakene som allerede finnes. Arbeidsmiljø må inn som en sentral kvalitetsindikator. Ledere må få tid, kompetanse og ansvar for å drive dette arbeidet. De partssammensatte IA-programmene må bli en del av ordinær drift, ikke bare være et frivillig tillegg for de spesielt interesserte.

Vi trenger ikke enda en debatt og flere utredninger om sykefravær. Vi trenger politisk vilje til å gjennomføre det vi allerede vet virker.

Regjeringen må gå fra ambisjoner til forpliktelser. Hvis målet er lavere sykefravær, må det stilles krav om systematisk arbeidsmiljøarbeid i hele helse- og omsorgstjenesten.

Sikkerhetsselen finnes. Nå må den brukes.

Kan staten styre legens skjønn med takster?

Gir 14,7 millioner til forskning på ny modell