Turbulens i luftambulansen

Kronikk: Carl-Erik Grimstad, stortingsrepresentant (V), Helse- og omsorgskomiteen

DET VAR DAGEN etter at regjeringen slapp nyheten om IS-kvinnen og hennes barn, dagen etter helseministerens redegjørelse om situasjonen i luftambulansetjenesten. Helsekomitekollega Erlend Larsen og jeg var på vei fra et møte i HOD da vi møtte en av våre fremste politiske journalister.

Vi var begge fortsatt opptatt av situasjonen i nord og ville «ha på» en uttalelse: «Bare glem det», sa journalisten. «Luftambulanse er bare SÅ 2019!»

Jeg ville ikke selv ha valgt de ordene, som det heter. Men like fullt:

UKRITISK. Det har falt noen tungt for brystet at jeg har uttalt at situasjonen i luftambulansetjenesten må ses i et medieperspektiv – og samtidig har antydet at reaksjonene på operatørskiftet har vært overdrevent negative.

Jeg har sammenlignet situasjonen med den i treårsperioden 2008–2010, under en rødgrønn regjering da den totale beredskapen var på et lavmål og leveransen av nye fly ble utsatt med ett år. Jeg har selvsagt ikke lest alle de 52.000 medieoppslagene om luftambulanse og lufttransport fra denne perioden, men jeg har lest alt som NTB og Nordlys skrev om temaet og jeg har ikke funnet spor av kritikk av situasjonen, til tross for at tallene var publisert.

UTFORDRINGENE. Hvis Jonas Gahr Støre (Ap), Audun Lysbakken (SV) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) burde kritisere den borgerlige siden for noe, måtte det være at vi ikke brukte denne krisen til å markere en sterkere opposisjon mot regjeringen. Når det ikke skjedde, tror jeg det det er fordi det dreier seg om en realistisk aksept for at det å innfase nye fly er en krevende oppgave der toleransen for tekniske utfordringer må være stor.

Generelt sies det, operativt sett, følger et flys levetid en u-kurve; tekniske utfordringer i innfasingen, stabilitet i en mellomperiode, før flyene igjen begynner å svikte mot slutten av levetiden. Det hele tar cirka ti år. Det var dette som særlig skapte problemer i 2008/10 og det var det som var noe av utfordringen sist sommer. Dette vet selvsagt flyselskapene, og derfor ville Babcock ha en gradvis innfasing av operatøransvaret, men noe Lufttransport sa nei til å være med på.

ALVORET. Senterpartiets Kjersti Toppe har beskyldt meg for at jeg ikke har sett alvoret i situasjonen det siste halvåret. Det er feil. I hvert eneste innlegg jeg har holdt om ambulansesituasjonen, i hver eneste ytring på sosiale medier, har jeg vært nøye med å betone alvoret i situasjonen.

Kommunelege Jan Eggesvik skriver i et innlegg i Dagens Medisin at jeg ikke har «uttalt ett eneste kritisk ord til Helse- og sosialkomiteen (sic!) i denne saken – som hele Finnmarks befolkning følger med i». For det første vet verken Eggesvik, pressen eller Finnmarks befolkning noe om hva som foregår i komiteen, men jeg kan røpe at i møter med regjeringspartienes helsetalspersoner har det ikke akkurat manglet kritiske innspill til helseministeren – for øvrig reaksjoner der statsråden som regel allerede var på ballen før vi ytret oss.

SKADELIG POLEMIKK. Toppe viser i Dagens Medisin til at: «Grimstad (mener) at luftambulansetjenesten de siste ti årene er forbedret. Selvsagt er vi enige om det».

Og der kunne debatten ha endt. I et «forlik» mellom henne og meg. For det er jo dette saken dreier seg om – tilbudet på luftambulansetjenester. Godt vi er enige i at den er sterkt forbedret. Takket være dagens regjering.

Men Toppe vil ikke legge vekk teften av statsrådsblod og synes det er greit å tillegge meg intensjoner av det mørke slaget. Jeg bagatelliserer angivelig. «Å mene at 90 prosent beredskap ikke er noen grunn til å rope ut om, er også spesielt. Når Babcock har vunnet et anbud verdt milliarder, og ikke klarer å levere beredskap i henhold til kontrakt, er det grunn til å reagere. Men det alvorlige er at denne situasjonen har satt nasjonens grunnleggende helseberedskap i fare.»

Det er en slik polemikk jeg mener er grunnleggende skadelig for et seriøst ordskifte om et så viktig tema. Hvorfor? Fordi det rett og slett er usant.

DIMENSJONENE. Regjeringen har håndtert situasjonen godt, satt inn ekstra ressurser og bidratt blant annet til at beredskapen var 110 prosent i desember. Men det er også feil fordi hennes eget parti har vært ansvarlig for en større svikt i Norges grunnleggende helseberedskap uten at verken hun eller partiets helsepolitiske talsperson innså hvor dårlig det sto til.

Det er dette som er mitt poeng: Dimensjonene i den kritikken som ubegrunnet har skyllet inn over en helseminister, en statsråd som jeg på nært hold har sett har jobbet dag og natt med denne saken.

VERDENS BESTE? Joda, jeg vet at jeg legger hodet på blokka når jeg skriver dette. Jeg er sågar blitt kalt både bajas (Nordlys) og «komiske Ali» (Facebook) når jeg forsvarer regjeringens håndtering av situasjonen.

Det er aldri morsomt for en politiker å få sine motiver latterliggjort. Derfor ser jeg fram til å møte kommunelege Jan Eggesvik i Lebesby og Gamvik, slik vi har avtalt, for å drøfte situasjonen som oppsto i sommer og for å oppklare eventuelle misforståelser mellom oss.

For også Eggesvik er enig med meg: «Hvis alle de tre velkjente ekstratiltakene videreføres, inkludert et Alta-fly nummer 3, vil Norge sannsynligvis få «Verdens beste luftambulanse» på papiret.», skriver han.

Jeg er, som ham, opptatt av at vi må få beredskapen ned fra papiret og opp i lufta. Og jeg setter pris på hans konstruktive holdning i saken.

UTREDNING. Nå skal den fremtidige organiseringen av luftambulansetjenesten utredes, men noen har allerede konkludert. Jeg er på mange måter glad for at Aps leder nå gir uttrykk for at han vil ha en statlig drevet tjeneste. Jeg er glad fordi det tydeliggjør valget mellom regjeringsalternativer i 2021.

Uttalelsene fra Uttalelsene fra Støre og partikollegaen Ingvild Kjerkol er et brudd på den blandingsøkonomiske tilnærmingen som har preget Brundtland- og Stoltenberg-regjeringene og som så i nåde til private initiativ dersom det var til gavn for nasjonen. Presset av Rødt og SV tyr nå Støre til gammel-sosialistiske knep og fjerner seg fra den sosialdemokratiske pragmatiske tradisjonen.

Jeg kan ikke tenke meg et eneste outsourcings-prosjekt som ligger bedre til rette enn en flytjeneste. For her er det private initiativets innovasjonskraft og personlig innsatsvilje særlig avgjørende for resultatet.

TURBULENSEN. Det går en linje i borgerlig økonomisk politikk fra en privat drevet flyambulansetjeneste til vårt private, elskede helikopterselskap NLA til vår fastlegeordning, som i over 90 prosent av tilfellene er drevet av private initiativ. Nå mangler det bare at systemet som har tjent oss vel siden Gro Harlem Brundtland, blir kastet på historiens skraphaug fordi Ap har mistet stemmer til Sp i nord.

Dette er politikk i turbulens der partiet driver frem og tilbake uten verken ideologisk eller økonomisk bakkekontakt. Jeg er dessuten overbevist om at dersom Støre, som statsminister, skulle ha drevet luftambulansetjenesten de siste årene, ville han ha havnet i akkurat den samme situasjonen som den vi har opplevd i høst. Han ville ha slitt med de samme flyene, det samme spørsmålet om virksomhetsoverdragelse og lønnsnivået til flygerne.

PENGEMISBRUK. Statlig overtakelse er ingen medisinsk kur for influensaepidemier. På den annen side ville Støre selvsagt ha hatt avisa Nordlys å støtte seg på – hvilket selvsagt ville ha latt ham slippe billigere unna i misbruket av offentlige midler.

På ett punkt ville Støre opplagt ha slitt mer enn Babcock. Han ville ikke ha hatt en stor internasjonal flåte av fly å ty til når teknikken skranter.

Jeg minnes Virgin Airlines-gründeren Richard Bransons svar da han ble spurt om hvordan man kan bli millionær: «Begynn som milliardær – og kjøp et flyselskap!»

Dette gjelder også for statsfinansene.