Legeutdanning i Stavanger – et blindspor

Vi må tenke nytt om hvordan vi utdanner leger. Et femte fakultet er ingen ny eller innovativ ide.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Gard Aasmund Skulstad Johanson

Innlegg: Gard Aasmund Skulstad Johanson, medisinstudent og styreleder i Medisinsk studentutvalg ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen (UiB).

JEG SER MED glede at rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger (UiS) tar til orde for å øke utdanningskapasiteten i Norge. Et nytt medisinsk fakultet ved Universitetet i Stavanger (UiS) er imidlertid et blindspor på veien til målet om flere studieplasser i Norge.

I fremtiden vil det være et større press om midlene i statsbudsjettet, og det er derfor viktig at vi utdanner leger på den mest effektive måten. Et medisinsk fakultet behøver en omfattende faglig stab og innebærer en rekke ikke-skalerbare utgifter. En slik stab eksisterer allerede i dagens fire medisinske fakulteter, og disse kan derfor skalere opp utdanningstilbudet mer effektivt enn et nytt fakultet.

BAKLENGS INN I FREMTIDEN. Et medisinstudium bygger tungt på praksisplasser i sykehusene. Vi har i dag ett medisinsk fakultet i hver helseregion. Dette sikrer at helseforetakene kan forholde seg til én studieplan, noe som bedrer forutsigbarheten for sykehuset og legene som skal ha studenter i praksis. Ingen, verken leger eller studenter, er tjent med konkurranse mellom institusjoner om praksisplassene.

Verken leger eller studenter er tjent med konkurranse mellom institusjoner om praksisplassene. Dagens fire medisinske fakulteter kan skalere opp utdanningstilbudet mer effektivt enn et nytt fakultet

Mohn trekker frem at utvalget har delt innstiling om hvorvidt en kan ta i bruk «delte studiemodeller», der studentene tar tre år i utlandet og fullfører sin grad i Norge. Dette kan tilsynelatende virke fristende, men vi må ikke la oss lure. En slik modell bygger på den gamle preklinikk-/klinikk-modellen som ikke er en hensiktsmessig måte å utdanne leger for fremtidens helsevesen. En slik modell vil derfor være å gå baklengs inn i fremtiden.

INNOVASJON OG REKRUTTERING. Mohn argumenterer videre for at konkurranse vil heve kvaliteten hos alle. Det er godt mulig at konkurranse kan ha noen positive effekter, men premisset om at konkurranse er nødvendig for å komme på innovative ideer for medisinutdanning, er feil. Vi ser allerede at NTNU har igangsatt sin «Levangermodell» og Universitetet i Bergen (UiB) planlegger «Vestlandslegen». Innovasjonen skjer med andre ord allerede.

UiBs «Vestlandslege» er langt på vei den mest innovative måten å utdanne leger på i Norge. Modellen vil ta i bruk ekstra kapasitet i hele Helse Vest og innebærer en potensiell økning på om lag 100 studieplasser.

Dette innebærer at medisinstudentene i større grad skal utdannes ute i lokalsykehusene og primærhelsetjenesten. Ikke bare gir dette en betydelig bedre utnyttelse av kapasiteten i hele regionen, men kan på sikt øke rekrutteringen til lokalsykehusene og primærhelsetjenesten.

NYTENKING. Norge må øke sin utdanningskapasitet for å være i tråd med anbefalingene i WHO-koden. Disse nye studieplassene bør komme ved dagens fire medisinske fakulteter. Dette vil motvirke uheldig konkurranse om praksisplasser og sikre bedre utnyttelse av ressursene.

Samtidig er det viktig at dagens fire medisinske fakulteter ikke sitter på bakbeina, men utvikler seg i tråd med samfunnsbehovet. Vi må nemlig tenke nytt om hvordan vi utdanner leger.

Et femte fakultet er ingen ny eller innovativ idé – det er et blindspor på veien til målet om flere studieplasser i Norge.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er også universitetsstyremedlem ved Universitetet i Bergen. Han presiserer at han skriver som privatperson, og at synspunktene i innlegget står for hans egen regning.

Powered by Labrador CMS