På tide med en pasientfokusert ledelse i norske sykehus

Innlegg: Kari Grønås, konsulent i pharmabransjen og lungekreftpasient, Oslo

I DAGENS MEDISIN (19/2019) skriver Stig Slørdal at helsetjenesten handler om mer enn mål og resultatstyring. I et par små avsnitt peker han med rette på betydning av tillit og kunnskap, men i det store og hele er kronikken hans et selvforsvar av prioriteringer og opprør mot prioriteringer.

Slørdahl hevder «at problemet er at vi ikke går i fakkeltog for helheten». Årsaken til at det ikke blir et fakkeltog for helheten, er fordi vi alle er enige om at vi må se helheten.

ARROGANSEN. Sett ut ifra dette perspektivet kan det være at Slørdahl har glemt at fakkeltog oppstår når pasienten mangler i helhetsperspektivet? Pasienter ønsker best mulig behandling under bærekraftige vilkår.

Årsaken til at det blir opprør mot beslutninger gjort av lederne i spesialisthelsetjenesten, inklusive Beslutningsforum, er fordi vi gang på gang opplever at medisinenes kostnader og nytteverdi ikke blir vurdert helhetlig.

Vi opplever en maktarroganse der årsak skyves over på enkeltinstanser (les: legemiddelindustrien eller politikere) – og vi vet at i realiteten er det pengesekken som er øremerket legemidler, man vokter over.

PASIENTEN. Vi ønsker en diskusjon der pasientperspektivet er med og at pasientstemmen høres. Det er ikke helhet uten at dette er med.

Vi som er kroniske kreftpasienter – kreftpasienter med spredning – ønsker ikke å bli gjenstand for en pengesekk, men ønsker at kostnadene ses i et helhetsperspektiv. Vi ønsker oss best mulig behandling slik at vi kan være viktige bidragsytere i samfunnet, slik at vi kan gå på arbeid, at vi greier oss selv og slipper tilleggstjenester for å klare å mestre vår hverdag. Vi vil være mest mulig friske slik at våre nærmeste ikke bekymrer seg unødig med de følgene det kan ha.

Med moderne kreftbehandling blir vi flere og flere langtidsoverlevere. Heldigvis. Ved å si nei til mulighetene for moderne medisin, mister vårt land også viktige ressurser som Norge har behov for.

HELSELEDERNE. Vi trenger ledere i helsetjenesten som ikke er mest opptatt av å lovfeste en makt (les: Beslutningsforum), men som er opptatt av et helhetsperspektiv der man muliggjør gode behandlingsalternativ – ved å synliggjøre gevinster på andre arenaer. Dette kan for eksempel være reduksjon i antallet liggedøgn på sykehus, reduksjon i andre behandlinger, arbeidsevne og reduserte kostnader relatert til konsekvenser for pårørende, som sykmeldinger, funksjonsgrad på skolen og psykologtjenester.

Vi trenger helseledere som er opptatt av å få til et system som gir best mulig behandling og som iverer for å etablere systemer som gir en rask innføring av nye effektive medisiner. Vi trenger en helseledelse som anerkjenner alle aktører som ønsker å bidra til bedre behandling for pasientene.

TILLITSSVIKTEN. Vi trenger ikke et Beslutningsforum som kaster skyts mot legemiddelindustrien for å dekke over egne svakheter. Å peke på andre, nærer opp under mistillit. Å peke på andre, gjør man når man ser sin egen svakhet.

Sett ut ifra pasientperspektivet er det ikke tillitvekkende når Slørdahl oppfordrer til tillit og henviser til Fugelli sine ord: «Tillit er menneskets følelse av at andres godhet, ærlighet og dyktighet er å stole på». Dessverre har mange kronisk syke i dag ikke tillit eller trygghet til at vi får den beste behandlingen basert på prioriteringer – og den kontinuerlige debatten om ikke å innføre effektive medisiner.

Det er for mange eksempler på pasienter som dør i påvente av at medisiner ikke blir innført på norske sykehus.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren, som sitter i styret til Lungekreftforeningen og har øvrige styreverv innen pharma/medtech, presiserer at synspunktene i dette innlegget er hennes egne og ikke et uttrykk for standpunkter i selskapene hun har tilknytning til.

Fra Dagens Medisin 21/2019, Kronikk og debatt-seksjonen