Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Hva er en verdig død?

Hvis man kan holde fast alvorlig demente mennesker for å gi dem en dødssprøyte, er det et stort skritt vekk fra humanisme og menneskeverd.

Annons:
Jana Midelfart Hoff

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog ved Haukeland universitetssjukehus, professor ved VID Høgskole og fylkespolitiker (H)

I NEDERLAND pågikk det i september i år en rettsak som fikk stor oppmerksomhet både i der og andre europeiske land, men uten å ha blitt nevnt i mediene her hjemme. Den dreide seg om aktiv dødshjelp og retten til å dø når man vil, eller egentlig: Retten til å angre på at man har ønsket å dø.

Det ble reist tiltale mot en nå pensjonert lege i forbindelse med en sak noen år tilbake. Skadelidte i saken, som nå er død, var en dame på 74 år. Hun hadde noen år tidligere fått beskjeden om at hun hadde en begynnende demens, og hadde da erklært skriftlig og muntlig at ved langtkommen demens – og når hun måtte på institusjon – ville hun dø.

GJORDE MOTSTAND. Etter hvert skred demensen frem, og kvinnen måtte på institusjon. Der ga hun, ifølge pleiepersonellet, tidvis uttrykk for at hun ønsket å dø, men som regel etterfulgt av «ikke nå» og «om en stund først». Imidlertid mente legen og pårørende som hadde vært til stede ved hennes undertegning av livstestament, at vilkårene for aktiv dødshjelp, slik hun den gangen hadde ønsket det, nå var oppfylt. Aktiv dødshjelp skulle igangsettes.

Første steg var å gi damen bedøvelsesmiddel i kaffen. Det blir de fleste slått ut av, men ikke denne kvinnen. Derfor satte hun seg kraftig til motverge da man skulle gi henne sprøyten som ville føre til hjertestans og død. Det ble tilnærmet et basketak, hvor pårørende måtte holde pasienten fast for at sprøyten skulle bli gitt – og så var livet over.

LEGEN FIKK MEDHOLD. Den 9. september falt dommen, og legen ble frikjent. Det er ennå uklart om statsadvokaten vil anke.

Nederland innførte i 2002 aktiv dødshjelp som det første landet i verden. Mer enn 60.000 har fått aktiv dødshjelp siden da. Hovedprinsippene er at en pasient må ha en uutholdelig og varig lidelse, pasienten må selv be ettertrykkelig om dødshjelp – og to leger må være konsultert. Både mennesker med fysiske og psykiske lidelser kan be om dødshjelp.

I dommen skriver retten at damen, da hun skulle dø, ikke lenger var i stand til å uttrykke sin selvstendige vilje og at legen derfor måtte basere seg på det som var avtalt tidligere. I tillegg leste legen pasientens journal, snakket med ektemann og datter og rådførte seg med to andre kolleger. Men hun snakket Ikke med den 74-årige damen. Retten mener at det er i orden, ettersom damen var svært dement og følgelig ikke kunne svare på om hun ønsket å dø eller ikke.

“For meg er det ikke i orden: At man ikke skal ha en siste samtale med personen man skal gi en dødssprøyte”

RETTEN TIL Å ANGRE. For meg er det ikke i orden: At man ikke skal ha den siste samtalen med et menneske man skal drepe – for å være sikker på om personen virkelig vil dø?

Bare tanken på at noen må holdes fast for å få en dødelig sprøyte, strider mot alt det jeg som lege ønsker å stå for. I det å være menneske, ligger også retten til å ombestemme seg, fra et år til et annet eller i løpet av en dag. Livet er en dynamisk prosess, også når det gjelder å bedømme egen livskvalitet. Som frisk tyveåring tenker man at det må være helt forferdelig å være eldre og syk. Etter hvert som man med alderen får en del tilstander å bære med seg, oppdager man at livet likevel har mange gode øyeblikk – på tross av fysisk skrøpelighet.

Hvem skal sette seg til doms over andres livskvalitet? Og evner man selv å forutsi at livet ikke vil være verdt å leve, mange år på forhånd?

HVA ER VERDIGHET? Tilhengerne av dommen har uttalt at dette har tydeliggjort det rettslige i forhold til pasienter med alvorlig demens. Hvis dette innebærer at man kan holde fast alvorlig demente mennesker for å gi dem dødssprøyte, er det for meg ingen tydeliggjøring, men et stort skritt vekk fra humanisme og menneskeverd.

I et seminar holdt av Komite for Helse og Sosial i Bergen i 2019, uttalte en kollega som jobber innenfor lindring ved livets slutt, at han mener det bare er et spørsmål om tid før aktiv dødshjelp innføres i Norge. Ikke fordi han ønsket det, men fordi det er et stadig økende krav i samfunnet om å kunne bestemme over alle aspekter av eget liv, også ens utgang. Det er også en forestilling om at selvbestemt død og dødshjelp sikrer verdighet.

Men hvis det er en ting den aktuelle saken i Nederland viser tydelig, så er det at dette handler om uverdig død. For meg som lege og politiker tydeliggjør den viktigheten av både å kjempe mot innføringen av aktiv dødshjelp i Norge – og prøve å bidra til at liv er verdt å leve. Også med alvorlig lidelse.

Fra Dagens Medisin 20/2019, Kronikk og debatt-seksjonen

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Fastlege blir ny statssekretær

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!