Varslerbegrepet vannes ut

JOBB-KOMMENTAREN: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

I DET SISTE har vi sett flere eksempler på at tillitsvalgte og profilerte fagpersoner har varslet når det er noe de misliker. Det gir dem ekstra oppmerksomhet i mediene, og det fører til at ledere må trå varsomt for ikke å bli beskyldt for gjengjeldelse.

For halvannet år siden ble det lagt fram en offentlig utredning om varsling i arbeidslivet. Målet var blant annet å komme med tiltak som skulle styrke varslervernet. I den påfølgende debatten var det mange som kritiserte utvalget for ikke å foreslå klarere regler og tydeligere definisjoner.

RETTEN TIL Å VARSLE. I utgangspunktet er det fornuftig at definisjonen på et varsel ikke er for rigid. Det kan virke begrensende, og det kan føre til at enkelte saker ikke kommer fram i lyset fordi en potensiell varsler ikke finner «sin sak» i definisjonen. Samtidig kan vage og uklare regler skape et handlingsrom som det går an å utnytte.

Retten til å varsle er lovfestet i arbeidsmiljøloven, og loven gir både arbeidstakere og vikarer rett til å varsle om mulige kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass. Hva som ligger i «kritikkverdige» kan i stor grad vurderes av den enkelte, men det er stor enighet om at personalkonflikter og faglig uenighet faller utenfor varslingsretten.

Som eksempler på hva som befinner seg innenfor, er økonomisk kriminalitet, miljøkriminalitet, brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsbestemmelser, trakassering og forhold som kan medføre fare for liv og helse. Det siste brukes ofte som et argument når ansatte ved et sykehus er faglig uenige.

VIKARIERENDE ARGUMENTER. Ved et sykehus er det mye som handler om kvalitet- og pasientsikkerhet – alt fra små saker og mindre investeringer til strategiske valg og sykehusstruktur. Når debattene og diskusjonene hardner til, kan det derfor være fristende å kjøre pasientene foran seg og antyde at deres liv og helse er i fare.

Ansatte på et sykehus skal ha arenaer hvor det er mulig å si ifra, men dersom disse ikke fungerer, kan varsling være legitimt. Tillitsvalgte på et sykehus har enda flere kanaler hvor de kan melde ifra. De har som regel faste møter med ledelsen, de har kort vei til styret, de har arbeidsmiljøutvalg, og de sitter i utvalg, råd og styringsgrupper. De kan også melde fra til Arbeidstilsynet, og de kan kontakte Fylkesmannen dersom de mener at det er forhold som rammer behandling og pasientsikkerhet.

Det siste året har vi sett flere eksempler på at tillitsvalgte og ansatte med faglige posisjoner også benytter seg av varslingsinstituttet. Det har de gjort når de er misfornøyde med ledere, når de føler at de ikke blir tilstrekkelig involvert, eller når en prosess ser ut til å få et utfall de ikke liker.

HVA ER VARSLING? Da akuttfunksjonen ved Rjukan sykehus ble lagt ned, var det stor motstand blant mange ansatte og i lokalbefolkningen. I ettertid har én av de mest profilerte motstanderne valgt å kalle seg «varsler» i leserinnlegg, debatter og medieoppslag, og mediene har gjort det samme. Hun sa tydelig ifra, men var hun en varsler?

Ved Oslo universitetssykehus (OUS) protesterte 22 profilerte leger og forskere mot personvernombudet ved helseforetaket. De sendte et åpent varsel til mediene hvor de kritiserte ombudets måte å opptre på. De mente blant annet at ombudet var til fare for pasientsikkerheten.

Ved Helgelandssykehuset sendte 20 tillitsvalgte et varsel til styret fordi de var kritiske til prosessen rundt fremtidens sykehusstruktur. De følte seg lite involvert, de nådde ikke frem med synspunktene sine, og de valgte å bruke varsling som siste utvei.

DEN SVAKE PART? Å varsle, kan også være et grep for å fange medienes interesse. Varsleren vil alltid bli sett på som den svake part, og gjerne som et offer for en kynisk ledelse. I mediedramaturgien vil varsleren være den modige helten som står oppreist mot de onde. Mediene vil nesten alltid behandle varsleren med varsomhet, og på den måten unngår varsleren kritiske spørsmål og normal kildekritikk.

På den andre siden sitter det en ledelse som fort blir sjakk matt. I varslingssaker er det ikke naturlig å kommentere saken offentlig før varselet er behandlet seriøst og i rette instanser. Det fører fort til at saken blir belyst bare fra én side.

I slike saker kan det være krevende å komme videre internt. Vi hører om varslere som får represalier, blir utstøtt og mister jobben. Vi hører aldri om ledere som blir handlingslammet fordi de er redde for å trå feil. De vet at det ikke skal så mye til før de blir beskyldt for gjengjeldelse.

UTVANNING. Varsling er en viktig rettighet i et demokrati, hvor både ytringsfrihet og kildevern er viktige prinsipper. Det finnes flere eksempler på at varsling har ført til bedre rutiner, styrket arbeidsmiljø og en endret lederkultur. Derfor har varslerutvalget rett når det konkluderer med at varsling er en verdi, ikke et problem.

Men hvis varsling skal ha denne verdien, må vi passe oss for at varslerinstituttet ikke vannes ut. Det kan skje hvis varsling blir brukt som et maktmiddel i krevende prosesser, hvis varsling blir brukt for å få oppmerksomhet, og hvis varsling blir brukt som et forsøk på omkamp.

Dersom varsling mister noe av sin kraft, risikerer vi at de alvorlige varslene ikke blir fanget opp og tatt seriøst. Det kan i verste fall ramme kvaliteten – og pasientsikkerheten – i norske sykehus.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2019