Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

«Alt er prøvd – og ingenting hjelper»

Selv med gode metoder og evidens vet vi at ikke alle får den hjelpen de ser for seg. Det er verdt å reflektere over hva som skjer når «alt er prøvd og ingenting hjelper».

Annons:
Tom Inge Lillegård

Kronikk: Tom Inge Lillegård, klinisk spesialist og vernepleier ved UK A-team, Akershus universitetssykehus HF (Ahus)

PSYKISK HELSEHJELP for barn- og unge har gjennom årene i stor grad fokusert på hjelp, støtte og råd for å forebygge utvikling av psykiske lidelser og tilleggsbelastninger. Som fagperson innen psykisk helse for ungdom har jeg mange ganger gjort meg betraktninger om hvorvidt helsetjenestene er tilstrekkelig tilpasset og til hjelp – og om hva det er som gjør at tiltakene av og til ikke fungerer?

Selv med politiske føringer, ressurser og evidensbaserte tilnærminger, er det ikke ukjent at ungdommen, foreldre og hjelperne, av og til beskriver at tiltakene ikke oppleves som hjelpsomme. Hjelperne kan uttrykke at de ikke kommer i posisjon, at ungdommen og foreldre ikke nyttiggjør seg hjelpetiltakene, mens ungdom og foreldre opplever tiltak som tilbys, ikke er til hjelp. I noen tilfeller kan ungdommen oppleve seg som satt i en situasjon der det å møte hjelper, blir opplevd som et påtvunget tiltak som følge av en hendelse de selv ikke helt så følgene av.

Les også: Psykisk helsevern: Familien bør være en del av teamet

SAMTALEN. Ungdom og foreldre kan oppleve at tiltakene ikke har medført bedring for ungdom eller familien, og at foreldrene i tilfeller ikke har ansett seg som del av tiltaket og definerer hjelpebehovet annerledes.

For ungdom som fremviser atferd som skaper bekymring for omgivelsene, er det vanlig med en tur til lege som kan henvise til kommunale hjelpetiltak eller mer spesialiserte tjenester. Ofte er det om å gjøre å få ungdommen til å beskrive sine utfordringer, men ikke like sikkert at ungdommen reelt sett ønsker å snakke om dem. I noen tilfeller handler det om at ungdommen mest av alt ønsker at foreldre, nærpersoner, kanskje lærer eller venn, skal se utfordringene. For noen er det umulig å snakke med fremmede om hvordan de opplever hendelser det kan være skamfullt å snakke om – og en redsel for at det vanskelige skal bli verre.

FORVENTNINGENE. Enkelte har møtt hjelpeapparatet over mange år, møter med helsesøster, poliklinikker, kommunale hjelpetiltak som barneverntjeneste og annet som tilbys, og blir værende uten videre tegn til forbedring. Hvorfor, og hvilke forventinger har partene? Ønsket er jo at folk skal få hjelp heller enn å bli værende i et system.

Utfordringene kan ha startet forskjellig og kan fremstå likt med andres, men subjektivt oppleves det som om personen er den eneste som har det slik. Bakgrunnen for den enkeltes utfordringer er ulik – med det til felles at de havner i samme situasjon og henvises for å få hjelp hos profesjonelle som forstår. Dette støttes av omgivelsene, og det oppstår håp om endring. Retten til helsehjelp for symptomene og foreldrenes ønske om endring kan i stor grad være ulik evne og vilje til å nyttiggjøre foreslåtte hjelpetiltak.

HÅPLØSHETEN. Grunnlaget for problematikken kan i mange tilfeller være for lite grundig undersøkt og kartlagt. Diffuse grunner for skolefravær, opplevelse av krenkelser som ikke rapporteres, eller som ikke tillegges den vekt ungdommen ønsker hvis de blir rapportert. Det finnes mange grunner til at utfordringer i begrenset alvorlig omfang kan ende opp som større og etter hvert uløselige problemstillinger, som igjen bidrar til at alle opplever situasjonen som håpløs – at den har vokst seg over hodet på ungdommen eller familien.

Riktig hjelpetiltak avhenger av at man så godt som mulig avdekker flest mulig detaljer omkring hvordan problemene oppstår og utvikler seg. Fagfolkene vet at det finnes gode metoder og at mange pasienter får effekt og opplever bedring. Vi vet også at det forekommer forløp som oppleves å være til hjelp og forventet effekt. Ett element er at det finnes noen problemstillinger det ikke finnes tilstrekkelig virksom behandling for, og derav mangel på effekt.

Hva består utfordringen i? Dårlig søvn, irritasjon, skolefravær, selvskading, rus og manglende samarbeid med foreldre og skole som gir grunnlag for bekymring. Er det angst? Ja, hva så? Og hva skyldes tilstanden? Isolert eller generalisert, som ledd av opplevelser, hendelser, alvorlig psykisk lidelse? Eller en tilstand som har fått utvikle seg som del av strategier for å komme seg unna krav – fra skole, foreldre, venner – og ingen forstår hva som plager ungdommen. Selv små krav kan etter hvert oppleves gigantiske: «Jeg orker ikke mer» – og det «må» settes inn alt tilgjengelig av ressurser for å hjelpe ungdom og foreldrene uten at det nødvendigvis gjøres grundige nok undersøkelser.

OBSERVASJONSGRUNNLAGET. Av forskjellige grunner har dessverre mange behov for helsehjelp på forskjellig omsorgsnivå, uten å fanges opp og tilbys hjelp. Slik jeg ser det, er spørsmålet om de som det meldes bekymring for, skal behandles på samme måte for samme symptombeskrivelse? Lite tilstrekkelig observasjonsgrunnlag og derav uriktig tilnærming til de ulike problemene kan bidra til at folk får fremtiden ødelagt og tvinges inn i rollen som pasient og offer. Det henvises for bistand. Tiltak iverksettes uten at det nødvendigvis følges godt nok opp hva det er som er utfordringen til dette individet.

En annen og vanskelig utfordring er tilfeller der ungdommen tilbys bistand, men ikke klarer eller ønsker å formidle seg. Tiltak som planlegges og iverksettes etter samtykke fra foreldre for ungdom under 16 år, må ha fokus på ungdommens behov ettersom tilbud om hjelp kan oppleves som overveldende og ikke slik ungdommen hadde foresett eller ønsket seg. Det oppstår også forhold der ungdommen opplever seg i stor grad i behov av hjelp, men er lite opptatt av forpliktelse og arbeid i retning av å endre egen atferd. Hvordan kan det motiveres til hjelp, vurdere nivå og hjelpetiltak – og forholde seg til anbefalte tilnærminger til problemet når evidensbasert praksis ikke fungerer som forventet?

“Hvis det er usikkert om et hjelpetiltak er etablert i behandlingsallianse med ungdommen, skal man ikke kalle tiltaket for behandling”

HAR VI PRØVD ALT? Hvis det presenteres hjelpetiltak der det er høyst usikkert om det er etablert en «behandlingsallianse» med ungdommen, skal man ikke kalle hjelpetiltakene for behandling. Min antakelse går i retning av at flere kunne ha fått mer effektiv hjelp dersom ikke-effektive behandlingsalianser i større grad evalueres grundig, diskuteres, settes i pause eller avsluttes, når effekter åpenbart uteblir og skaper frustrasjon. Gode intensjoner må til side, vi må kommunisere forventinger og rammer samt ha klare mål for hjelpetiltaket og hva som gir grunnlag for å endre fokus.

Selv om man har funnet tilnærmet rett tilstand, riktig verktøy og alliansen er på plass, må en rekke faktorer til for å lykkes.

Det er verdt å reflektere over hva som skjer når «alt er prøvd og ingenting hjelper».

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2019

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Helseministeren om IKT-kritikk

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!