Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Pårørende kan bli en ressurs, men da må de få støtte

Det er nødvendig at helsepersonell ser på familien som en naturlig del av teamet rundt pasienter med rus og psykiske lidelser. Det kan gi en lettere hverdag for familien og pasienten og litt mindre følelse av skam og skyld.

Annons:
Lisbeth Kjelsrud Aass

Innlegg: Lisbeth Kjelsrud Aass, Ph.d.-stipendiat ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik
Øyfrid Larsen Moen, førsteamanuensis ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik
Hege Skundberg-Kletthagen, førsteamanuensis ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik

I SIN BLOGG i Dagens Medisin på nett (10.september 2019) skriver generalsekretær Grete Herlovsen i Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) at pårørende til mennesker med rus og psykisk lidelse trenger mer oppmerksomhet og ivaretakelse.

– Mange som kommer til NKS Veiledningssenter er pårørende til personer som ikke har kontakt med noen i hjelpetjenestene, og som heller ikke selv erkjenner at de har et problem. Pårørende i denne situasjonen trenger ofte mye støtte, god informasjon om hva som finnes av behandling, rettigheter og hvordan gå frem og ikke minst støtte til å stå i det de er oppe i, skriver Herlovsen.

Øyfrid Larsen Moen

Vår forskning viser at ansatte i kommunal psykiske helsetjeneste, i det store og hele, har en positiv holdning til pasientens familie. De ser ikke på familien som en byrde. Men det betyr ikke at familien nødvendigvis blir inkludert som en del av teamet rundt pasienten.

SAMTALER SOM STØTTER. Familien ønsker å bidra, men trenger mer kunnskap og innsikt i hvordan de kan støtte på best mulig måte. Helsepersonell har ansvar for å legge til rette for at pasient og familien blir inkludert som en naturlig del teamet – og anerkjent som en styrke og ressurs. En måte å møte dette behovet på, er å inkludere familiestøttende samtaler som et sentralt supplement til den behandling og oppfølging som gis.

Under en konferanse i Washington DC i september presenterte vi funn som viser at helsepersonell er positive til og – ser på – pasientens familie som en ressurs. Likevel er den mest vanlige praksisen å møte pasienten alene. Dette skyldes i stor grad at det ikke er innarbeidet som en naturlig del av deres kliniske praksis, og at de oppfatter det som mer tidkrevende.

FIRE ANBEFALINGER. Når pårørende og pasienten selv føler skam og skyld og tabuer, og at de ser på seg selv som et problem, trengs det helt nye måter å jobbe med familien og pasienten på. Her er fire ting som bør på plass:

  • Familien må, som en enhet, bli møtt med anerkjennelse og forståelse for de utfordringer de står i hver eneste dag. Og familiemedlemmene må få anerkjennelse for – og bli sett på – som en styrke og ressurs.
  • Familien må styrkes for å stå i en hverdag med mye lidelse og store utfordringer.
  • Helsepersonell må utveksle kunnskap med familien for at kunnskap og ferdigheter skal utvikles – og ta ansvar for å inkludere familien med sin unike kompetanse, som en naturlig del av teamet.
  • Helsepersonell må ta ansvar for, og legge til rette for at det finnes en arena hvor familien som en enhet kan møtes, dele erfaringer, oppklare og avklare behov og ønsker med ansatte i helsevesenet, pasienten og familiemedlemmer.

HOLDES UTE. Helsepersonell rapporterte at de i liten grad inviterer familien inn for å ta del i diskusjoner og ta del i oppfølgingen av pasienten, som kan gi konsekvenser i at de pårørende ikke får tilstrekkelig kunnskap og informasjon til å følge opp brukeren i dagliglivet.

Samtidig sier helsepersonell som hadde brukt familiestøttende samtaler, at deres rolle ble som å være en utenfra som kunne legge til rette for åpenhet, tillit og samarbeid og en metode for å mobilisere familiens egne ressurser.

TRYGG ARENA. Pasienter og familiemedlemmer sier at familiestøttende samtaler er nyttig, men noe nytt og annerledes. Kartlegging og utforsking av hvem som er i familien, og hvilken betydning de har for hverandre, bidro til ny innsikt hos både pasienten, familiemedlemmer og helsepersonell.

“Helsepersonell må lytte mer til familien og ikke la taushetsplikten hindre samarbeid”

Dette førte til refleksjon omkring familiens problemer, styrker og ressurser, som kan ha betydning for familiens hverdag. I tillegg bidro den enkeltes beskrivelse av hvordan de oppfatter dagligliv med psykisk sykdom, til økt forståelse og kunnskap. Pasienter og familiemedlemmer erfarte at helsepersonell bidro til at samtalene var en trygg arena for å dele det som var usagt og/eller tabubelagt, men at helsepersonell må lytte mer til familien og ikke la taushetsplikten hindre samarbeid.

Helsepersonell må innse at å leve med psykisk lidelse er en «family affair» og dermed se på familien, inkludert pasienten som en enhet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2019

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!