Visjoner mot virkelighet i prioriteringen av psykisk helse

Vi ønsker fleksibiliteten til å møte barn og unge på deres premisser, men tvinges til å sentralisere.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Knut Mork Skagen

Innlegg: Knut Mork Skagen, lege i spesialisering, barne- og ungdomspsykiatri, BUP poliklinikk, Nidarø, St. Olavs hospital

DET ER GLEDELIG at helseminister Bent Høie uttaler i Dagens Medisin på nett (3. september 2019) at barn og unges psykiske helse blir prioritert. Det oppleves likevel ikke slik av oss som jobber med psykisk helse for barn og unge (PHBU) i spesialisthelsetjenesten.

Det er mange gode intensjoner i regjeringens «Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019-2024)», og en del er underbygget av økonomisk styrking på kommunalt nivå. I spesialisthelsetjenesten kommer det derimot motstridende signaler – med effektivisering gjennom pakkeforløp på den ene siden, mot større fleksibilitet og lokal tilstedeværelse på den andre – der ingen av delene er tilpasset økonomiske realiteter.

SENTRALISERING. Målet med pakkeforløp er, ifølge opptrappingsplanen, å kunne «bidra til å redusere variasjonen og heve kvaliteten i tjenestene». Pakkeforløpene innebærer blant annet innstramming av tidsfrister, økning av klinisk aktivitet, og merarbeid i forbindelse med forløpsadministrasjon.

Ekspertisen skal komme til barnet, men i dag må barnet komme til ekspertisen

Det medfølger derimot ingen økning av økonomiske rammer. Derfor blir mange klinikker i PHBU nødt til å sentralisere arbeidet ytterligere. Behandlere blir på kontoret for å øke effektiviteten, mens pasientene må reise langt til timeavtaler de selv har lite styring over. Det er ikke ekspertisen som kommer til barnet, men barnet som må komme til ekspertisen.

VISJONER MOT VIRKELIGHET. Denne utviklingen er ikke unik for PHBU, men ses i spesialisthelsetjenesten i sin alminnelighet. I PHBU er det derimot stikk i strid med det som er faglig ønsket, og med det som er intensjonen i regjeringens egen opptrappingsplan. Her understrekes behovet for at behandlingsnivåer og -instanser jobber bedre sammen og på tvers av organisatoriske grenser – men altså uten innspill for hvordan dette skal finansieres i spesialisthelsetjenesten.

Den gylne regel skulle føre til vekst i psykisk helse og TSB, men har som kjent ikke fungert etter sin hensikt. Innsatsstyrt finansiering (ISF) førte umiddelbart til et inntektstap hos flere psykiatriske klinikker, inntil man lærte seg hvordan å forholde seg til systemet. Og som Tone Tellevik Dahl skriver i Dagens Medisin, er heller ikke ISF tilpasset de målene opptrappingsplanen legger opp til. Det er en svært lang vei å gå fra den beskjedne «vektingen» man i dag kan få for enkelte konsultasjoner utenfor klinikken, og visjonen av en utadrettet, fleksibel PHBU – som er nær lokalsamfunnet og mest mulig tilpasset barn og unge.

UNDERBEHANDLING. Det er i dag fortsatt underbehandling av psykiske tilstander hos barn og unge. En realisering av ambisjonene i regjeringens opptrappingsplan vil innebære både økt effektivitet og økt fleksibilitet. Kravene passer dårlig sammen. Vi ønsker fleksibiliteten til å møte barn og unge på deres premisser, men tvinges til å sentralisere.

De gode, konkrete løsningene må hver enkelt klinikk utarbeide sammen med sine nærmeste samarbeidspartnere, men de blir ikke en utbredt realitet uten at finansieringen er på plass.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2019

Powered by Labrador CMS