Høies resept virker ikke

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Tone Tellevik Dahl (Ap), byråd for eldre, helse og arbeid i Oslo

ETT AV seks barn og unge har så store psykiske plager at det går utover dagliglivet. Annenhver dag tar en pasient innen psykisk helsevern sitt eget liv. Personer med rus eller psykiske problemer lever gjennomsnittlig 15–20 år kortere enn øvrig befolkning. Dette er en massiv folkehelseutfordring. Samtidig vet vi mye om hva vi kan gjøre – og hva som virker. Problemet er at helseministeren lukker øynene for de åpenbare løsningene.

Barn, unge, fagmiljøene og forskningen er alle enige: Hjelpen må være der barn og unge er. Den må være på deres arenaer– i barnehagen og på skolen. Samarbeid og oppsøkende virksomhet må belønnes økonomisk, og finansieringen må stimulere til å gjøre det som virker.

ENDRING – NÅ! Slik er det ikke i dag. Hvis helseminister Bent Høie (H) ønsker å bedre den psykiske helsen til barn og unge, må han endre dagens finansieringssystem.

I 2017 ble såkalt innsatsstyrt finansiering (ISF) innført i psykisk helsevern. Det betyr at de som er satt til å hjelpe, får penger bestemt ut ifra gitte oppgaver og gitte diagnoser. Det vakte massiv oppstandelse i fagmiljøer over hele landet. Statsråden ble stilt til ansvar i Stortinget, men endringsviljen var ikke til stede.

I Oslo har vi erfart at BUP avvikler tiltak som har vært tilgjengelige for barna der de er. Det er tiltak der de samarbeider med skolen og skolehelsetjenesten, men som ikke regnes som aktivitet som skal telles og måles. Ledere med de beste intensjoner må ta umulige valg og sette faglige hensyn opp mot inntjening. Selv om oppsøkende arbeid og veiledning av kommunen er en del av spesialisthelsetjenestens plikter, blir det ikke prioritert – fordi det ikke gir økonomisk uttelling. Det blir i praksis «gratisarbeid», og vi vet alle at det ikke er et honnørord i en presset og underfinansiert sykehussektor.

FOR STRAMT. Mindre tilstedeværelse på barnas normalarena er stikk i strid med hva fagfolk anbefaler. Vridningen handler om et finansieringssystem som ikke tar forebygging, samarbeid og rask hjelp på alvor. Den psykiske helsen til barna våre må forholde seg til bestemte dager, strenge klokkeslett og en ISF som ikke virker. Tilbake står fortvilte foreldre, medarbeidere i barnehage og skole, og barn og unge selv.

Rammene har blitt for stramme. Fagfolk kan ikke lenger jobbe slik de mener er best. De tvinges til å diagnostisere barn før det i det hele tatt er forsvarlig: Hvis ikke, får de ikke finansiert tiden de bruker på dem. Dette øker risikoen for feildiagnostisering og feilbehandling, som igjen kan føre til en helt unødvendig sykeliggjøring.

GODE SMUTTHULL. På tross av, ikke på grunn av, systemet, er det likevel noen som finner rom for gode løsninger. BUP Vest og Diakonhjemmet har samlet seg bak en felles prioritering og en forpliktende samhandlingsmodell som gjør tjenestene tilgjengelig for barn og unge på en rekke skoler. Erfaringene er formidable. Det er mindre inngripen i den unges liv, kort eller ingen ventetid, mindre stigmatiserende – og det er kort vei til videre oppfølging ved behov.

Elevterapeutene i bydel Sankthanshaugen, og hvordan de samarbeider med Nic Waal, Glasshuset på Nordberg og Psykisk helsetilbud og lavterskeltilbud i skolen (Plis), er andre eksempler på hvordan dedikerte fagfolk klarer å finne smutthull i systemet, til det beste for barna. De har det til felles at de er der barna er: Utenfor sykehuset og i tett samarbeid med primærhelsetjenesten. Utfordringen er at alle opplever at de må utnytte stadig trangere smutthull. I stedet burde denne arbeidsmetodikken vært utgangspunktet for finansieringssystemet.

VILJE TIL ENDRING? Dessverre finner vi ikke noe i den nye opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse som tyder på at helseministeren vil endre finansieringen. I stedet pekes det på at kommunen må gjøre en større del av jobben. Dette er vi beredt til, så fremt det betyr at vi kan samarbeide mer og bedre – med de riktige rammebetingelsene. Byrådet i Oslo har nylig lagt frem en strategi for psykisk helse. Der beskriver vi hvordan vi skal sørge for at Oslo blir en «Psykt bra by». For vi har alle et ansvar.

Mitt råd er at finansieringen endres og i mindre grad blir bundet opp av bestemte diagnoser. Hjelpen fra spesialisthelsetjenesten må være til stede der den trengs, når den trengs. Vi trenger mer fleksibilitet, rom for samarbeid og helsepersonell som ikke er låst. Jeg savner statsrådens vilje til å se på egne systemer og hva han faktisk har mulighet til å gjøre noe med – allerede i høstens statsbudsjett.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/14-2019