Friske idrettsutøvere må ikke tvinges til medisinering

Kronikk: Frank-Oliver Danielsen, førsteårsstudent ved Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO)

DEN NYE kontroversielle definisjonen fra The International Association of Athletics Federations (IAAF) for hva som er lovlig, naturlig testosteronnivå hos kvinnelige idrettsutøvere, har utløst en rekke meningsytringer i mediene. Jeg sitter som studentrepresentant i Etikkrådet for farmasøyter i Norge, og saken jeg omtaler her, ble diskutert i møtet 7. mai.

Etikkrådet har ikke behandlet saken, men det ble en god diskusjon i Rådet, som inspirerte meg til å skrive en kronikk. Synet jeg presenterer her, hører derfor ikke utelukkende til Etikkrådet, men er mine egne inspirert av diskusjonen vi hadde.

SYKELIGGJØRING. Tiltaket er upassende og har dårlig timing. Uansett hvor saklig eller usaklig begrunnelsen til IAAF er for å iverksette disse nye reglene, er det usmakelig å gjøre det nå som friidrettsutøveren og OL-vinneren fra 2016, Caster Semenya, er en veletablert verdensmester. Det blir å oppfatte som et direkte personangrep.

Hva er egentlig den etiske problemstillingen? For det første er dette sykeliggjøring og medisinering av friske personer. Tanker springer opp om hvordan dette kan forsvares etisk fra et sosialt og økonomisk synspunkt, hvor andre personer kanskje har et større behov for disse medisinene. Og videre: Hvilken virkning har dette på den aktuelle personen som individ.

Dette tar oss over til neste poeng: Semenya blir ikke anerkjent for den hun er – og nektes deltakelse i idretten hvis hun ikke medisineres for å senke sitt naturlig høye testosteronnivå. Det er imidlertid opp til henne å medisinere seg, men til dette ga hun et klingrende klart «Hell no».

Er det da hennes valg å legge opp, i en så ung alder som 28, eller blir hun tvunget til medisinering for å være innenfor en bestemt normal?

HVILKEN NORMAL? Den nye testosterongrensen for kvinner i friidrett er på 5.0 nmol/L (nanomol per liter). Begrepet cis-kjønn blir brukt om personer som opplever samsvar mellom kjønnet en er født med og det kjønnet en vil brukte for å beskrive seg selv. For de aller fleste cis-kvinner ligger nivået på mellom 0.06 og 1.68 nmol/L. Så hvor kom dette tallet, 5.0 nmol/L, fra? Til sammenligning ligger de fleste cis-menn på mellom 7.7 til 24.9 nmol/L (Hesse). Det blir imidlertid mer og mer korrekt å se på kjønn som et spekter, så det burde forventes at enkelte vil flyte over disse normalverdiene. Burde de krenkes for det? Det er tross alt mange forskjeller som gir fordeler i idrett.

Svømmeren Michael Phelps har satt sitt spor i verdenshistorien som den aller fremste. Det viser seg at han produserer halvparten så mye melkesyre i musklene som konkurrentene sine. Han har et naturlig langt spenn mellom armene og ekstremt tøyelige ankelledd. Allikevel blir han ikke bedt om å medisinere seg for å øke melkesyre eller forkorte armene – han prises. Phelps har med denne genetiske gaven slått flere verdensrekorder, noe Semenya ennå ikke har oppnådd.

For et «skråplanargument», innenfor samme gren som Semenyas, kan en diskutere om deltakere med naturlig lange ben kanskje må forkorte dem? Her er det nok ingen naturlig følge at B følger A, og argumentet mot å innføre A, altså testosterongrensen, faller kort.

ARGUMENTENE. Konsekvensbaserte argumenter handler om hvilke konsekvenser de nye reglene kan få. Selv om de vil utligne forskjeller mellom utøver, vil de også sykeliggjøre en frisk person – og kanskje føre til feil prioritering av medisinen slik at mer trengende personer ikke får ønsket behandling. Det kan dessuten føre til å ende karrieren til, ikke bare Semenya, men også flere utøvere i samme gruppe. Prinsippbaserte argumenter dreiser seg imidlertid om hvorfor det er galt å innføre de nye reglene?

De nye innføringene er krenkende og ekskluderende for kvinner med naturlig høyt testosteronnivå, og understreker dessuten IAAFs synspunkt på en streng svart-/hvittgrense mellom menn og kvinner. Det sist nevnte synet er gammeldags og flere og flere naturvitere går bort ifra dette.

PERSONANGREP. Det er så store forskjeller og så vide spekter i kjønn og idrettsutøvere – og hvilke egenskaper som bidrar her – at det blir usaklig å utelukke testosteronnivå som den ene faktoren.

Videre kan det tolkes som personangrep. IAAF innrømmer at deres handling er diskriminerende, men påstår at «slik diskriminering er nødvendig, fornuftig, og forholdsmessig for å ivareta integriteten til kvinnelige atleter i begrensede øvelser» (McCauley).

Ikke bare er personangrep i prinsippet galt, men en konsekvens av hvordan dette mottas og tolkes, kan være eksklusjon av mørkhudede kvinner og ikke-binære personer i friidrett. I en verden med store fremskritt og hvor det stadig blir vist at ikke alt er svart-hvitt, er det betimelig å spørre: Vil, eller bør, IAAF virkelig tviholde på disse meningene og synspunktene?

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er studentrepresentant i Etikkrådet for farmasøyter for Den norske farmasistudentforeningen – Norwegian Pharmaceutical Student Association (NoPSA), men han presiserer at hans synspunkter står for egen regning. Han er National Officer i NoPSA, studentrepresentant for Norsk farmasøytisk selskap (NFS) i Etikkrådet for farmasøyter samt programkomiteen for Farmasidagene 2019 Immunterapi. Marit Waaseth, førsteamanuensis i farmakoepidemiologi og samfunnsfarmasi ved UiT, Norges arktiske universitet, har bistått i arbeidet med artikkelen.

Referanser:
1) Hesse, Monica. (2. mai 2019) We celebrate Michael Phelps’s genetic differences. Why punish Caster Semenya for hers? Hentet fra Washington Post 7. mai 2019
2) McCauley, Kim. (1. mai 2019) 9 reasons the Caster Semenya rulings are complete nonsense. Hentet fra sbnation 7. mai 2019:
3) Siebert, Valerie. (25. april 2014) Michael Phelps: the man who was built to be a swimmer. The Man who was built to be a swimmer. Hentet fra The Telegraph 7. mai 2019
4) Skjerdingstad, Anders. (3. mai 2019) Semenya vant suverent - så dro hun paralleller til Trumps mur. Hentet fra NRK 7. mai 2019: 

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/12–2019