Mea culpa – eller HODs utfordring?

Vi gjør alle dessverre feil som leger, men vi kan forbedre pasientsikkerheten med tettere veiledning av supervisører og veiledere. Spesialistreformen fra 1. mars 2019 kan gi et kvalitetsløft, men står i fare for å mislykkes dersom finansieringen mangler.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Alexander Wahl

Kronikk: Alexander Wahl, spesialist i allmennmedisin, veileder ved Kurbadet Legesenter og redaktør for primærhelsetjenesten i Helsebiblioteket, Folkehelseinstituttet

HVIS DU setter deg ned på en hard kirkebenk og følger en katolsk messe, vil du oppdage at kirkegjengerne ber om tilgivelse hver uke «for tanker og ord, gjerninger og forsømmelser». Mea culpa – min skyld – er utgangspunktet. Vi mennesker gjør feil hele tiden – og det er et ganske krevende perspektiv.

Jeg tror ikke det er sunt at man synker ned i en selvkritisk sump og blir værende der, men av og til bør man reflektere over egen feilbarlighet. Man kan prøve å granske «tanker og ord, gjerninger og forsømmelser», vurdere dilemmaer og spørre seg om hvorfor skjedde dette – og kan det forbedres?

PERSONLIGE FEIL. Mange feil er personlige feil – vi visste ikke, vurderte upresist eller var klønete – til tross for vår lange utdanning. Men mange feil skyldes en kompleks årsaksrekke: For stort arbeidspress, forvirrende samtidige hendelser eller rett og slett for dårlig utdanning eller manglende instruksjon.

En god kollega fortalte meg at han har en liten hemmelig notisbok hvor han skriver opp sine tabber: Han har forsømt å legge inn pasienter da det var indisert, han har brukt feil preparat ved drypping av øyet eller til injeksjon i en muskel, cytostatika har lekket ut på gulvet til alles fortvilelse og gynekologiske spekler har blitt skutt ut som prosjektiler på grunn av manglende håndkraft ved plassering.

Denne betroelsen er viktig fordi vi alle gjør feil.

For at spesialistreformen skal lykkes, er man avhengig av en svær rekruttering av supervisører. Hvordan skal dette gå til?

SIKKERHETSNETT. De fleste feil ender heldigvis ikke opp med et varig mén. Vi har et sikkerhetsnett som fanger opp der vi som enkeltleger feiler, vi har kolleger som rydder opp etter oss og som på omsorgsfullt vis forteller om våre blundere.

Det er også slik vi lærer «the hard way». Og vi lærer takknemlig av våre mentorer som ikke dømmer oss fordi de selv har innsikt i egen feilbarlighet, og vi takker dem fordi de har tatt på seg det ubehagelige bryet ved å si ifra.

SUPERVISØRER. Det er denne rollen som nå skal formaliseres med den nye spesialistreformen fra 1. mars 2019. Allmennleger i spesialisering (ALIS) skal få supervisører. Reformen ønskes velkommen fordi det betyr en mye tettere oppfølging av legene i spesialisering. De unge legene skal bli tatt vare på, de skal bli sett og støttet i en utfordrende hverdag.

Supervisørene er generelle støttespillere i den praktiske hverdagen, som kjappe samtalepartnere, rådgivere og tilbakemeldere. De skal være gode rollemodeller – og være med å vurdere læringsmål.

KVALITET. Supervisørene kommer til å heve kvaliteten i allmennmedisin og forebygge strukturelle feil ved å gi klare instruksjoner og vise til sikre rutiner for at praktiske prosedyrer blir gjennomført på en korrekt måte. I kombinasjon med kurs om praktiske prosedyrer og Helsebibliotekets videobibliotek eller lignende, vil ferdighetsnivået heves. Dette gjelder ikke bare for ALIS-legene, men også for alle legene som vil gå inn i supervisørrollen. Den beste måten å lære en prosedyre på, er å få rollen som underviser av en prosedyre.

Supervisørrollen er faglig stimulerende, men også arbeidskrevende. Ut ifra Helsedirektoratets temahefte, «Allmennmedisin kliniske læringsmål versjon 1.0», forventes det at supervisøren skal delta i 38 felleskonsultasjoner for å dekke diverse læringsmål. I tillegg skal erfarne kolleger bistå i 54 praktiske prosedyrer.

UTFORDRING. En supervisør skal ha samtaler med ALIS-legen før og etter konsultasjonene pluss registrere og til dels koordinere aktivitetene. De må selv ta spesifikke veilederkurs. Dette betyr merarbeid som trekker supervisøren vekk fra eget legearbeid. Har supervisøren tid til dette? Er hun motivert? Hvordan skal supervisøren kompenseres økonomisk? Hvem betaler for kursene?

Spesialistreformen har potensial til å heve kvaliteten hos fastlegene i Norge. Med en tettere oppfølging kan det bidra til at flere leger ønsker å bli spesialist i allmennmedisin. Fastlegeordningen kan bli styrket.

For at spesialistreformen skal lykkes, er man avhengig av en svær rekruttering av supervisører. Hvordan tenker Kommunenes Sentralforbund/Oslo Kommune og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) at dette skal gå til?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/12–2019

Powered by Labrador CMS